Vestres virketrang

Den nye helseministeren har løpt til ministerposten full av virketrang. Hans første initiativ er å redusere ventetiden, noe som gjenspeiler en ambisjon om at det offentlige helse­vesenet skal være førstevalget for innbyggere flest. Og det gjenspeiler en underliggende erkjennelse av at da kan ikke køene fortsette å øke. Bestillingen er verken original eller ny; i alle år har oppdragsdokumentene fra departementet krevd kortere ventetider. Rett nok har ambisjonsnivået de siste årene blitt moderert noe, ventetiden skal ikke være høyere enn foregående år. Men trenden har gått gal vei, ventetid og andel fristbrudd har nådd et rekordnivå.

Den mest åpenbare forklaringen er at bestillingen om kortere ventetid, eller ambisjonen, ikke har vært fulgt opp med tilstrekkelige bevilgninger. I mange år har den bestilte aktivitetsveksten ikke vært fullfinansiert. Fra 2008 har sykehusene fått bevilget kun 80 prosent av beregnet kostnad for økt aktivitet. Også kalt marginalfinansiering. I sykehustalen 2024 omtalte Kjerkol ordningen som et «sterkt effektiviser­ingspress». Og hun hadde rett. Mange år med marginalfinansiering har tappet sykehusene for betydelige midler.

Men hvor stor den manglende bevilgningsvekst de siste årene faktisk har vært, ja det har gått under de flestes radar. I pandemiårene 2021 og 2022 ble det gitt engangs-bevilgninger knyttet til pandemien. Men de årvisse bevilgningene til aktivitetsvekst ble spist opp av kostnadsveksten. Sykehusene endte derfor uten vekstmidler for disse to årene. I 2023 kom derfor et økonomi­sjokk i mange sykehus. Beløpsmessig er tapet formidabelt, i størrelsesorden fem til seks milliarder kroner i tapt bevilgningsnivå samlet for disse to årene. Dette forklarer nok at regjering­ens krav til ventetid har vært moderert til ikke ytterligere vekst. Men selv dette kravet har altså vist seg uoppnåelig.

Det er i denne konteksten vi må plassere Vestres initiativ. Den ferske ministeren erkjenner at ventetiden er for lang, og at bevilgningene må styrkes for å stoppe veksten. Av ekstrabevilgningen på to milliarder er 400 millioner avsatt som engangsbevilgning for å redusere ventetid. I denne sammenheng er ikke dette mye penger. Sykehusene kan nok etablere prosjekter for å redusere ventetider innen utvalgte områder, og rydde i ventelistene. Men en vesentlig varig endring vil ikke dette gi.

Selv om mye er positivt med Vestres vilje og ønske om å redusere ventetiden, er det grunn til å uttrykke en porsjon skepsis. Både til om fremgangsmåten er egnet, og til om resultatene kan bli de helt store. Alle årene med under­finansiering av sykehusene har skapt en kapasitetssvikt som vil dominere bildet i årene framover. Skal Vestre oppnå sin og Arbeiderpartiets visjon om at det offentlige helsevesenet er førstevalget til innbyggere flest, må det det nok mer potent medisin til. •