Beslutningsforum for nye metoder – møter kirurgiske metoder

23. mars hadde kollegene Torgeir Søvik og Magnus Fasting et innlegg i Aftenposten, etter at Beslutningsforum konkluderte (17.03) med at man ikke skal satse bredt på operasjonsroboter! Saksfeltet er altså utvidet til også å vurdere kirurgiske metoder. Møtet mellom «Nye metoder» og landets kirurgiske fagmiljøer endte her i en frontkollisjon. Kirurger i alt fra små til store sykehus har stilt seg uforstående til beslutningen om at dette ikke skal innføres. Det er rett og slett kontraintuitivt.

Man må her få minne om at en ellers klok mann, Inge Lønning, i sin Prioriteringsmelding fra 1987 begikk en tilsvarende historisk feilvurdering – den gang var det ikke plass eller behov for MR-maskiner i det norske helsevesenet. Dette er på linje.

Kirurgenes argument er at robot­assistert kirurgi i mange sammenhenger er raskere, mer presis og altså bedre. Robotassistert kirurgi introduseres og anvendes i moderne pasientbehandling i hele verden, og med denne beslutningen styres norsk medisin mot å bli annerledeslandet. At Beslutningsforum, basert på noen skriftlige overveielser, kom til en annen konklusjon, falt ikke i god jord. Ved en liten kryss­peiling på avgjørelsen de var i ferd med å fatte – en sammenligning med verden for øvrig – ville varslet dem om at de var på ville veier.

Beslutningsforum er avhengig av et visst omdømme i de medisinske behandlingsmiljøene. For det kirurgiske miljøet ble denne konklusjonen såpass motstrøms og uakseptabel at protestene ble mange og ikke til å overhøre – heller ikke for beslutningstakerne! Enten forsto de at fellen var strukket for langt, og beslutningen feil, eller de fryktet nettopp sitt omdømme. De står foran mange tøffe prioriteringer også fremover – og det blir stadig vanskeligere hvis de mangler tillit i fagmiljøene og offentligheten.

Halvannen måned senere leser vi i Dagens Medisin at «man ser selv at ut­- talelsen var uklar, ble lest og oppfattet forskjellig» – og at den ble erstattet med en ny (28.04). Samtidig var det opprettet et nytt utvalg som skal utarbeide en ny strategi for innføring av roboter, og det skal heller ikke ute­lukkende være en anskaffelse tilgjengelig for universitetssykehusene. HSØ direktør Terje Rootwelt, som leder forumet, ut­taler seg her både selvkritisk og setter døren på gløtt. Så langt – så bra! Men han holder fortsatt igjen med samme begrunnelse som Lønning den gang: Vi mangler fortsatt den endelige dokumentasjonen på nytten av dette nye remediet – så vi må tåle å vente litt mens utvalget arbeider med saken …

Ja, mon det – må vi det? Selv om også vurderingen av nye medisiner er komplisert, er dette tross alt andre regnestykker. Kostnaden er kjent, og utfallene i form av redusert femårs overlevelse mv. er også veletablert når medisinene tas i bruk. For kirurgiske prosedyrer er utfallene ikke så vel­definerte, og det samlede gevinst–kostnadsbildet må måles i noe annet enn «penger» – kvalitet og pasientsikkerhet, for eksempel!

For mitt eget fag, nevrokirurgi, har vi argumentert forgjeves i ti år allerede for anskaffelse av en robotassistent for plassering av elektroder i hjernenervekjerner og dybdeelektroder for invasiv EEG. Her er argumentet ett tall: 0,6 mm – et presisjonsnivå det er vanskelig å nå med andre løsninger. Det går raskere, kvaliteten og pasientsikkerheten ved behandlingen er helt selvinnlysende gevinster! I tiden vi har argumentert, har anskaffelsen blitt dobbelt så kostbar, noe som bare setter dette i et stadig dårligere lys. Beslutningsforum bør kanskje etablere en annen og mer egnet algoritme for å evaluere kirurgiske metoder enn den som brukes for evaluering av nye medikamenter. Denne saken har ikke bygget tillit på kirurgisk side. Jeg finner egentlig ingen hvile i at det er etablert et nytt utvalg – hvis ikke de bruker andre redskaper enn de allerede har!

Lønning tok altså feil. MR kom på Rikshospitalet og i Stavanger – resten er historie. Det man kan oppnå med gale konklusjoner og svært tidkrevende prosesser, er at vi blir faglig akterutseilt, noe som går utover tilbudet til de offentlige pasientene. Og er det noe det offentlige ikke trenger akkurat nå – så er det å la seg kjøre forbi av private aktører som enten selv etablerer eller oppretter smidige løsninger i utlandet! Kolleger som ønsker å kunne arbeide innen sitt fag med tidsriktig utstyr, vil lekke til det private. Vestre slo fast mange ganger i helsetalen at det offentlige skal være det tilbudet vi alle foretrekker; i så fall sykler han og vi med bremsene på!

Beslutningsforum har vel ikke like lukkede prosesser som det vi så nettopp i Vatikanet, men vi venter minst like utålmodige på røyksignalene derfra. De gjorde det unna på halvannet døgn i Roma – forumet skal ikke bare stemme, men også studere dokumentene. Da er vi glade for at de ikke sitter i Vatikanet. De savner altså de rette skriftstedene som kan peke ut retningen og strategien, og må kanskje lete en stund. Alternativet er kanskje å løfte blikket, kikke på hva naboen har svart og ellers bruke sensus communis.

Berre bok gjer ingen klok. •