For å realisere ambisjonen om én felles helsetjeneste uten svingdørspasienter mellom de ulike forvaltningsnivåene, kan vi trenge en ny organiseringsmodell. Flere motsetninger må avveies mot hverandre – samtidig som vi behøver en idé som kan engasjere.

Da helseminister Jan Christian ­Vestre høsten 2024 lanserte Arbeiderpartiets ambisjon om en ny stor helsereform, brøt Vestre søndagsstillheten rundt dagens organisering, herunder både statens foretaksstyring av spesialisthelsetjenesten og kommunenes primærhelsetjeneste.

I Arbeiderpartiets partiprogram 2025–2029 står det at «25 år etter innføringen av helseforetaksmodellen er det behov for en ny helsereform for å sikre at ansvaret, oppgavene og den demokratiske styringen av helsetjen­esten blir mer sammenhengende og gir pasientene det beste tilbudet.» Dette innebærer blant annet «å utrede juridiske, organisatoriske og økonomiske virkemidler for å gi pasienter én felles helsetjeneste der ingen blir kasteballer mellom ulike nivåer …» (1)

Fra planarbeid til nye samarbeidsformer

I Norge ble det eksisterende samspillet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten gjennom kommunene og fylkeskommunene sine helseplaner og øvrig lokalt og regionalt planarbeid, mer eller mindre avviklet ved statens overtakelse av sykehusene i 2002 (2).

I kjølvannet av Samhandlingsre­formen fra 2012 inngikk alle helseforetak samarbeidsavtaler med kommuner, men disse skal ha vært preget av mye økonomifokus i stedet for samarbeid om felles utvikling av gode pasient­forløp.

For å formalisere og sikre et like­verdig samarbeid mellom helseforetak og kommuner, har det med basis i Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 blitt opprettet 19 såkalte helsefellesskap (3). Disse utgjør i dag formelle samarbeidsfora mellom de 19 helseforetakene som har lokalsykehusansvar og kommunene i deres respektive opptaksområder.

Hva er et helsefellesskap?

Hvis man stiller dette spørsmålet til en menig ansatt i helsevesenet eller til velgerne, vil man trolig ikke få mye til svar. Dette vitner om helsefellesskapenes manglende reelle funksjon slik de ­fungerer i dag. Helsefellesskapene har likevel et stort potensial – dersom de tilføres mer ansvar og ressurser – til å danne et utgangspunkt for en ny organiseringsmodell som kan møte helseminister Vestre sin ambisjon om å viske ut skillet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Beslutningstakere må kunne bli holdt ansvarlige

Med en aldrende befolkning vil behovet for helse- og omsorgstjenester øke betraktelig i fremtiden. Om dette skal skje med fellesskapets midler eller gjennom privat konsum, er opp til velgerne å avgjøre. Økte investeringer fra fellesskapet forutsetter at det finnes effektive måter å holde beslutningstakere ansvarlige på. Dette kommer til å være en av de viktigste politiske dragkampene i årene fremover. Vi som ønsker at helsevesenet også i fremtiden skal være et fellesskapsansvar, plikter til å tenke over slike alternativ for en bedret ­offentlig organisering.

Fra helseforetak til helsefellesskap

Til tross for langvarig kritikk mot ­helseforetaksmodellen har det manglet på idéer som har kunnet mobilisere og forene alternative synspunkter. I så måte kan helsefellesskapsmodellen tjene som et alternativ. Mindre foretaks- og markedsstyring, mer fellesskap og samarbeid. I stedet for å pulverisere ansvaret mellom nivåer og aktører, bør vi samle ansvar, styring og kompetanse i en ny struktur – for å styrke evnen til å tilby likeverdige og gode pasient­forløp i hele landet.

Helsefellesskapsmodellen kan bidra til at pasientene i større grad opplever én felles helsetjeneste – og gi innbyggere, fagfolk og politikere et felles prosjekt å samles om. •