Helseforetaksmodellen må endres

Helseforetaksmodellen, med myndighet til å treffe vedtak og plikter når det gjelder spesialisthelsetjenesten, offentlig innsyn og forvaltning, er ­regulert av helseforetaksloven og en rekke andre lover. Lovene er sentrale når det gjelder samfunnsoppdraget og hvordan fellesskapets ressurser skal brukes. Det skal investeres i pasient­tilbudet (kvalitet og kapasitet), og det skal investeres langsiktig i beredskap og bemanning.

Antallet døgnplasser innen psykisk helsevern har nesten blitt halvert siden foretaksmodellen ble innført. Pasienttilbudet til store grupper, blant annet unge psykisk syke, er bygget ned uten konsekvensvurderinger. Et eksempel er nedleggelsen av Post 4 ved Østmarka sykehus, som hadde gode resultater. Journalisten Ingeborg Senneset har i sin bok beskrevet hvordan hun var der i en toårsperiode og fikk hjelp til å komme seg tilbake til arbeidslivet og livet. I dag tilbys det fire (tre) dagers eksponeringsterapi ved OCD, og de som ikke kan hjelpes med denne ­behandlingen, har utfordringer med å få mer varig hjelp.

Med jevne mellomrom får jeg eksempler på at pasienter blir skrevet ut for tidlig og uten forsvarlig oppfølging. Senest i går, da en ung slagpasient som foreløpig er avhengig av sondeernæring, men skal ha opptrening, ble sendt ut fra sykehuset til flere steder, og tilbake, da det ikke var et tilbud tilpasset hans situasjon. Det foreligger etter hvert mye kunnskap om at stadig sykere pasienter overlates til småkommuner som ikke kan eller skal kunne bygge et tilbud som dekker disse behovene.

I stedet for å sørge for nødvendig bemanning, utøves det press på dagens bemanning, noe som gir negative spiral­- effekter, slik vi har sett i gruppen av jordmødre. Vi har flere eksempler på at ledelsen både aktivt bygger ned fagmiljøer og foretar seg lite når hele faggrupper står i fare for å forsvinne, slik som gynekologene ved kreftav­snittet i Helse Bergen. Kvinnene som ventet på behandling, ble satt i kø til Radiumhospitalet, som allerede hadde utfordringer.

I styrereferater fra de regionale ­helseforetakene og mange av sykehusene er det lite om kjerneoppgavene, bemanning og beredskap. Tilsynelatende skal klinikkene klare seg med de rammene som vedtas, uavhengig av hvordan pasientene kan ivaretas.

I helseforetaksmodellen har det vært lite lydhørhet for de mange statsrådene som har krevd brems i administrasjon, høyt betalte lederstillinger, etterlønn og bruk av konsulenttjenester. Ressurser i helseforetaksmodellen brukes til formål som var utenkelige da sykehusene var fylkeskommunale. Dette er ikke et argument for å gå tilbake til tidligere modell, men et argument for å revurdere dagens modell.

Med jevne mellomrom får jeg eksempler på at pasienter blir skrevet ut for tidlig og uten forsvarlig oppfølging.

Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har over tid trukket frem enkelte klare utfordringer med helseforetaksmodellen. Det er truffet en rekke uopplyste vedtak i modellen som har påført sykehusene og samfunnet store kostnader. Riksrevisjonen har vurdert mange av disse i et stort antall rapporter, uten at det tilsynelatende fører til endringer.

En betydelig utfordring er mangelen på åpenhet og offentlig innsyn slik offentleglova forutsetter. Manglende åpenhet bryter ikke bare med loven, men fører også til konstitusjonelle utfordringer. Den ligger til grunn for Stortingets bevilgninger, lovgivende myndighet og parlamentarisk kontroll. Stortinget «kjenner ikke» de regionale helseforetakene, men skal kunne ansvarliggjøre statsråden når lover ikke følges og det oppstår feil bruk av ­fellesskapets ressurser.

De ulike statsrådene i Helse- og omsorgsdepartementet har tilsyne­latende begrenset informasjon og innsikt i utfordringer, dersom man tar utgangspunkt i de mange svarene de har gitt Stortinget. En gjennomgang av disse, knyttet til sammenslåingen av sykehusene i Oslo (2007), ventelistetriksingssaken (2010), outsourcingen av pasientjournalsystemet i Helse ­Sør-Øst (2017), og Helseplattformen (2023–2025), viser at statsråden gir uriktig informasjon.

I ventelistetriksingssaken ble sykehuset i Vestre Viken ilagt en betinget bot på 5 millioner kroner for brudd på straffeloven. Hensikten skulle være å pynte på statistikken, slik at det så ut som om sykehuset hadde kortere vente­lister enn de i virkeligheten ­hadde. Fylkeslegen i Oslo og Akershus, Peter Scou, omtalte dette som den største skandalen han hadde opplevd. Rundt 2000 pasienter ble rammet.

Det ble aldri åpenhet om hvem som tok avgjørelsen, i likhet med en rekke andre vedtak. Det ble avslørt at flere sykehus gjorde det samme. Direktørene i de regionale helseforetakene satt som styreledere i sykehusene, slik at det var vanskelig å vite hvor beslutningen i realiteten var truffet. Selv om Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har tatt opp at denne rollekombinasjonen fører til interessekonflikter og uklare ansvarsforhold, har den fortsatt.

Det er media, Helsetilsynet og Riksrevisjonen som får frem fakta og alvorlig svikt, ikke aktører i helseforetakene. Bruken av konsulenter til å profilere vedtak og helseforetakene bidrar til å tilsløre fakta. I helseplattformsaken ble mye av kommunikasjonen overlatt til konsulentselskapet det var gjort ulovlige innkjøp fra, det vil si at det ikke ble gitt informasjon om interessekonflikter. I flere saker er det eksempler på at sykehusressurser bevilget av Stortinget benyttes til egen omdømmebygging og politisk påvirkningsarbeid.

Dette betyr at Stortinget får begrensede muligheter til å føre parlamentarisk kontroll, slik det skal, med regjering og statsråden når det gjelder helseforetakene. Dette kan forklare at de politiske målene Stortinget setter i romertallsvedtak, lover og ved bevilgninger, i begrenset grad oppfylles. På samme måte blir oppdragsdokumenter fra øverste leder i helseforetaksmodellen – statsråden – og vedtak i det øverste organet – foretaksmøtet – oppfattet kun som veiledende.

Helseforetakene har i økende grad blitt et selvstyrt økonomisk system med stort fokus på store byggesaker og innkjøp. Det er uklart hvor viktige beslutninger tas og på hvilket grunnlag, og det er uklare ansvarsforhold – stikk i strid med intensjonen. ­

Pasienters rettigheter skal være styrket, gjennom internasjonale konvensjoner og hvordan de er tatt inn i norsk lov og EØS-retten. De regionale og lokale helseforetakene har uthult rettig­hetene på flere måter.

Målet med helseforetaksmodellen var å oppnå en tydelig ansvarsplassering og bedre fordeling av oppgaver og funksjoner. Det var et uttalt formål å styrke kvaliteten i pasienttilbudet og bedre forutsetninger for kvalifisert bemanning og rekruttering. I tillegg var det et mål å oppnå økonomisk kontroll. Ingen av målene er oppnådd.

Erfaringene viser at modellen må endres. Store investeringer i bygg og IKT-systemer bør ikke ligge til sykehusene, da det forstyrrer ledelsen av driften. Det har svekket mulighetene for å utvikle pasienttilbudet i takt med befolkningens behov, bemanningssituasjonen og beredskapen. Ledere tar i begrenset grad dette samfunnsopp­draget, som ikke bare er viktig for ­tilliten til denne sektoren, men for samfunnet som sådan. Samfunnskostnadene ved dagens modell viser seg i flere budsjetter enn sykehusbudsjettet.

Sykehusene har blitt færre og større og kan ha mer ansvar. De skal ikke detaljstyres, men det bør være et ­overordnet forvaltningsnivå som tar de oppgavene som ikke kan ligge i sykehusene. •