Helsepolitikk taper i valgkampen

Valgkampen er i praksis allerede i gang. Partiene tar hensyn til at stadig flere forhåndsstemmer i ­sommerferien. Derfor starter de kampanjen frem mot valgdagen 8. september allerede før sommeren.

Holdningsundersøkelsen burde tilsi at helse- og omsorgspolitikk ble et hovedtema i denne valgkampen. I følge Kantars helsebarometer fra i vinter er helsetjenester vår tids største ut­fordring. Ingen andre politikkområder anses som viktigere. Når helsebaro­meteret i tillegg viser at 70 prosent av folket mener at regjeringen ikke gjør nok for «å møte utfordringene med flere eldre og økende sykdomsbyrde», skulle man tro at partiene forberedte seg på en valgkamp der politikken for sykehus og eldreomsorg dominerte.

Noen partier gjør det. Fremskrittspartiet setter alltid eldreomsorg høyt opp på sin liste over saker de skal ta opp i ukene før valget. Senterpartiet mener at Ap-regjeringens varslede helsereform er et fordekt forsøk på å slå sammen kommuner, mens Irene Ojala i Alta kommer til å sørge for at sykehuslokalisering blir et hovedtema i Finnmark. Hun bestemte seg i vinter for å stille til gjenvalg med sin Pasientfokus-liste fordi hun mener at regjer­ingen ikke har gjort noe vesentlig for å kompensere for at sykehuset bygges i Hammerfest og ikke i Alta.

I Oslo blir det også i denne valg­kampen diskusjon om nedleggelsen av Ullevål sykehus. Jan Bøhler, som mens han satt på Stortinget meldte overgang fra Ap til Sp, har nå gått videre til valglisten for Redd Ullevål Sykehus-aksjonen, men det er vel grunn til å tro at oppmerksomheten minsker etterhvert som det brukes stadig nye hundre-­millioner på å realisere den nye sykehusstrukturen i Oslo.

Dermed nærmer vi oss forklaringen på at sykehuspolitikk neppe blir et stort tema i valgkampen- Det folkelige engasjementet er oppsplittet og tidvis knyttet til saker som oppfattes som tapt. Når de to tradisjonelle styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet i tillegg er enige om det aller meste, blir det ikke en engasjerende felles dagsorden på det helsepolitiske om­rådet. Mediene kommer til å konsentrere seg om andre politikkområder der konfliktnivået er høyere.

Fenomenet er velkjent fra de to foregående stortingsvalgkampene da det heller ikke ble spesielt mye sykehus­debatt. Høyre og Ap er tilsynelatende kraftig uenig om hvor stort innslag det skal være av private aktører, men når man går ned i detaljene, viser det seg at ulikhetene er ganske små. Høyre slutter seg til Aps holdning om at det er de offentlige helseforetakene som må ha den endelige kontrollen på bruk av private helseleverandører. Og helseforetakene er både Høyre og Ap for.

Så skal det sies at Høyre og Ap forsøkte å lage litt uenighet om styringen av sykehusene da de i midten av mai diskuterte temaet på Stortinget. Høyre fremsto som den fremste forsvareren av dagen styringsmodell, og partiet adopterte Aps slagord fra det olje­politiske området ved å si at de «ville utvikle, og ikke avvikle» helseforetaksmodellen.

Arbeiderpartiet, derimot, sa at det nå absolutt er tid for en ny stor helsereform som også innebærer at styringen av sykehusene endres og samordnes med styringen av kommunenes helsetjenester. Konkretiseringer var det imidlertid ikke i stortingsdebatten. Arbeiderpartiet har snakket om den store nye helsereform, eller prosjekt X, helt siden i fjor høst, men det er fortsatt høyst uklart hva den dreier seg om.

Det kan selvfølgelig hende at det kommer tydelige og forståelige konkretiseringer fra Ap innen sluttspurten av valgkampen, men høyst sannsynlig skjer det ikke noe annet enn at regjer­ingen nedsetter et utvalg. Selv om helseminister Jan Christian Vestre har en uvant god evne til å snakke opp sine egne politiske tiltak, så klarer han ikke bare ved hjelp av et utvalg å fremstille seg selv som en stor reformator.

Valgkampen er i praksis allerede i gang. Partiene tar hensyn til at stadig flere forhåndsstemmer i sommerferien. Derfor starter de kampanjen frem mot valgdagen 8. september allerede før sommeren.

Kanskje trenger han ikke det heller. Da de siste ventelistetallene kom i midten av mai, hadde han et ganske godt håp om at han innen valgdagen stort sett ville innfri sitt eget ventetidsløft. Om trenden fra mai holder seg i juni og juli, kan han si at en nesten uhørt detaljstyring av helseforetakene faktisk har nyttet, og at denne regjeringen leverer på sine løfter.

Da får Høyre problemer. Partiet fikk nok av eksempler denne våren på negative utslag av Vestres ventetidsløft – enten det dreide seg om rovdrift på ansatte eller skyhøye lønnsutbetalinger for ekstraarbeid – men ingen vil bry seg om de eksemplene på valgdagen, dersom køene for sykehusbehandling faktisk har gått ned. Høyres helse­politiske talsperson Tone Wilhelmsen Trøen kan kritisere Vestre for å drive med «skippertaks-politikk», med det er neppe den verste merkelappen en politiker kan få klistret på seg.

Det hører med til denne historien at Høyre generelt sett seiler i medie-motvind denne forsommeren. Det er slett ikke usannsynlig at sykehuspolitikk kan bli trukket frem som et eksempel på at Høyre er blitt tannløst, og preges av en politisk linje som dreier seg om å unngå politiske eksperimenter.

Det er ekstra alvorlig, ettersom Fremskrittspartiet konkurrerer om posisjonen som det største partiet på borgerlig side. Det fører ikke bare til at det blir diskusjon om hvem som skal bli statsminister. Det resulterer også i at Frp fremmer krav om å få statsråden på «nye» politikkområder. Før Frps landsmøte i starten av mai var det ­skolepolitikk Sylvi Listhaug fokuserte på.

I valgkampen kan det hende at Fremskrittspartiet utfordrer Høyre på sykehuspolitikk. Frem til nå har det vært opplest og vedtatt at Høyre skal ha helseministeren i en borgerlig regjering, men Frp kan bli så sterkt at det sier til Erna Solberg at hun ikke kan få både kunnskapsministeren og helse- og omsorgsministeren. Hun må velge.

Om det blir et scenario i valg­- kampen, kan det skje noe med medienes interesse for helsepolitikk. Fremskrittspartiet har nemlig en reelt annerledes politikk i sitt partiprogram – med avskaffelse av helseforetakene og full statlig stykkprisfinansiering av virksomheten i lokale sykehus som skal ha langt større autonomi enn de har i dag. Hvordan det vil arte seg, og om det er realistisk, er det knapt noen som har brydd seg om frem til nå.

Hvis Frp bare er stort nok i valg­kampen, og om Sylvi Listhaug krever at Bård Hoksrud blir helseminister, kommer nok spådommen om en valgkamp uten særlig mange helse­politiske innslag til å slå feil. •