Kjære kolleger

Helse Møre må kutte 200 stillinger i 2025 som følge av et underskudd på 550 millioner kroner, med langtidsplanen som er lagt skal man kutte 500 stillinger totalt innen 2028 – fordi man ikke makter å hente inn underskuddene likevel. Ikke fullt så mange må sies opp – for de slutter på eget initiativ av ulike grunner. Fagansvarlige slutter her, og i mange andre foretak – fordi de ikke kan stå inne for behandlingstilbudet lenger. Fødeavdelinger er en gjenganger i nyhetsbildet – sist ute var Ahus, der tre ledere gikk – med begrunnelsen knappe ressurser og bemanning.

I Helse Nord ved UNN har økonomien vært elendig lenge, men de har allerede lenge opplevd mangelen på fagfolk som det største problemet. Det totale inntrykket er at det står dårlig til – jevnt over – fordi foretakene (nesten) alle sliter med sine budsjettunderskudd med økende etterslep. Fordi man en gang ved en ubetenksomhet(?) ble lagt inn under regnskapsloven, galopperer elendigheten – som eter seg inn i driften og skrumper invester­ingsbudsjettene til noe som gir stadig mindre mening.

Hva tenker foretaksledelsen – når de mottar oppsigelsene, og leser dette i avisen? Ingen av de som slutter har vel noen illusjon om at det skal bli noe mer enn et skuldertrekk, og har tenkt nøye gjennom saken; man vil bare ikke være med på sparekjøret lenger. At det veldig sjelden blir noe mer enn en avisartikkel i kjølvannet av det, skyldes jo at foretaksledelsene rundt om forblir tause – eller de forsikrer om at de har satt inn tiltak og at pasientsikkerheten er ivaretatt. Ofte forklarer de litt om hvor ­alvorlig den økonomiske situasjonen er – og at man må holde seg til de rammene som er gitt. Eventuelt går man videre og sier at noe må prioriteres bort, og at ambisjonsnivået må justeres litt ned.

Her feilberegner man dog sitt publikum, som strengt tatt ikke aksepterer at budsjettdisiplin skal ha en slik selvfølgelig forrang når det kommer til et velferdsgode som aldri egentlig kan snakke om lønnsomhet – i hverken vår eller pasientens verden; vi vil alle spille pasientrollen. Forvitringen som er i gang etter mange år med stadig tøffere budsjettdisiplin og utmattende sparing, ledsaget av krav om effektivisering, vil medføre at pasientene – vi – mister tilliten til systemet og skaffer oss alternative løsninger i det private. Svært uheldig – å la dette skje!

Det er banalt å peke på at det er mange lag opp til ledelsen – men det er en realitet. Klinisk hverdag er full av møter med indikasjoner på at ledelsen, som på sin side har tøffe krav å etterleve, ikke har tilstrekkelig kontakt med den virkeligheten ansatte og pasienter opplever. Det er dypt frustrerende, og må være et problem det ikke er smart å sope under teppet. Kan det være at mange i den delen av organisasjonen veldig ofte har vært for lenge borte fra den kliniske hverdagen – og er såpass innforstått med ny erkjennelse at man ikke lenger er lydhør for protestene fra fagene? Det burde være lov nå å bruke sammenstøtet rundt innføringen av Helseplattformen som et eksempel på «clash of civilizations».

Det er helt naturlig at makta sitter på toppen – i mange organisasjoner – men er det like naturlig i kunnskapsbedrifter som det offentlige helsestellet? Vi kan selvsagt beskyldes for ikke å tåle å miste kontroll, men spørsmålet er stadig mer relevant ettersom organisasjonen, i sin jakt på innsparingsmuligheter, legger seg stadig mer opp i de rent faglige spørsmål. Nye metoder – som skal sikre kontrollen med nye behandlingsmetoder – treffer noen gale avgjørelser og hindrer fagutvikling og pasientbehandling. Økonomi er vedvarende til hinder for anskaffelse av utstyr til etablering av tilbud som er på plass i andre land; faglige innspill når ikke fram.

Ledelsen har oppdragsdokumenter fra politikerne – men i hvilken grad er foretaksledelsen rundt om korrigerbar for politikerne? Det kan se ut som om ledelsen befinner seg i sitt eget rom mellom politisk myndighet og den kliniske virkeligheten på foretakene de styrer. I dette bildet er avstanden fra min faglige hverdag svært stor opp til beslutningstagere som kan svare på de behov jeg har på vegne av faget. Ovenfra kommer det imidlertid en rekke signaler om endringer, indisert av én ting – sparing og effektivisering. Jeg har ikke engang en forventning om at de som ikke konkret kjenner den kliniske hverdag, skal kunne komme oss i møte. Mitt lille omkved er: De synes å ha glemt selve virksomhetens ide.

Vestre VIL åpenbart få til noe som helseminister – men tør han bytte ut en råtten bunnstokk, finansieringen? Gjenstår å se, kanskje det kommer som følge av en eventuell radikal omorganisering av hele tjenesten – noe er på gang her og vier dette mye plass. •