På den ene side er det viktig å få rask behandling og transport til sykehus for de som trenger det, mens det i andre tilfeller vil være rett å henvise pasienter til andre deler av helsetjenesten. Vi vil i denne artikkelen belyse det vi mener alle i helsevesenet bør vite om medisinsk nødmeldetjeneste.

Den akuttmedisinske frontlinjen i Norge består av flere viktige aktører, deriblant 16 akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (AMK) og 94 legevaktsentraler (LVS). AMK er en del av spesialisthelsetjenesten, mens LVS er et kommunalt ansvar. Når fastlegekontorene stenger, tar medisinsk nødmeldetjeneste over ansvaret for førstelinjen i akuttberedskapen. I en tid med stadig flere nødtelefoner, ambulanseoppdrag og legekonsultasjoner, kan man reise spørsmålet om denne tjenesten er en underutnyttet ressurs, eller om den allerede opererer på grensen av sin kapasitet?

Hvilket nummer skal man ringe?

AMK-sentralene betjener medisinsk nødtelefon – 113, mens det nasjonale legevaktnummeret – 116 117 – når den geografisk nærmeste LVS. En grunnleggende utfordring for publikum er å vurdere hvor man skal henvende seg ved behov for hjelp. Er barnet så slapt at 113 bør kontaktes, eller er det tilstrekkelig å få gode råd av en LVS-operatør på 116 117? På Helsenorge.no kan befolkningen lese at de skal ringe 113 når de trenger akutt helsehjelp og det kan stå om liv og helse, som for eksempel ved ulykker, alvorlig sykdom eller livstruende situasjoner (1). LVS er riktig instans når fastlegen ikke er tilgjengelig og hjelpen ikke kan vente (2). Denne distinksjonen kan være vanskelig for den enkelte å gjøre i en stresset situasjon. Informasjonskampanjer fra myndighetene burde derfor fokusere på å tydeliggjøre disse inngangsportene til helsetjenesten. I tillegg håndterer også helsesekretærer ved fastlegekontorer, selv om de ikke er definert som en del av medisinsk nødmeldetjeneste, svært mange akutte henvendelser og veileder pasienter videre til enten fastlegen, LVS eller AMK.

AMK-sentralenes rolle og økende belastning

AMK-sentralene er spredt over hele landet og bemannes av kvalifisert personell, som ifølge Akuttmedisinforskriften skal være sykepleiere, ambulansearbeidere eller paramedisinere med nødvendig tilleggsopplæring (3). De medisinske operatørene benytter Norsk Indeks for Medisinsk Nødhjelp (NIMN) som beslutningsstøtteverktøy for å triagere pasienter etter alvorlighetsgrad: rød (akutt), gul (haster) eller grønn (vanlig). Rød triage medfører umiddelbar utalarmering av ambulanse, og eventuelt andre ressurser, med blålys og sirener, mens gule og grønne henvendelser som hovedregel overføres til LVS for videre oppfølging. Det er imidlertid viktig å merke seg at selv om NIMN jevnlig revideres, finnes det begrenset forskning på dette verktøyets egentlige kvalitet. Operatørenes faglige kompetanse, kommunikasjonsferdigheter og tilgang til faglig utvikling er derfor avgjørende for å håndtere de komplekse oppgavene.

Antallet anrop til 113 har vist en betydelig økning de siste årene, fra vel 620 000 i 2020 til nærmere 780 000 i 2023, en økning på nesten 20 %. Denne økende oppdragsmengden skjer samtidig som myndighetene har et mål om at 90 % av alle anrop skal besvares innen 10 sekunder. Dette legger et betydelig press på AMK-sentralene og understreker behovet for effektiv prioritering og håndtering av henvendelser. Korrekt siling av pasienter blir stadig viktigere, ikke minst på grunn av økningen i andelen eldre i befolkningen. Kun slik kan vi opprettholde beredskapen for de som har akutt behov for hjelp. ­Medisinsk nødmeldetjeneste spiller en nøkkelrolle i forvaltningen av helseressurser, en rolle som forventes å bli enda viktigere i fremtiden.

Antallet anrop til 113 har vist en betydelig økning de siste årene

Samarbeid på tvers av nødetatene

For å sikre rask og riktig behandling er et tett samarbeid mellom medisinsk nødmeldetjeneste og andre nødetater, aktører i helsevesenet og frivillige organisasjoner essensielt. AMK disponerer og koordinerer ambulanseressurser, samt samhandler med LVS når pasienter ikke har akutt behov for ambulanse. Samarbeidet med politi og brannvesen er særlig viktig ved alvorlige ulykker, psykiatriske problemstillinger med voldsrisiko eller bruk av fysisk tvang og flere andre situasjoner. Utviklingen av felles kurs, som for eksempel samarbeidskurset mellom helsevesen og politi ved transport av psykisk syke pasienter (kurs på KoKom sine nett­sider), er et viktig skritt for å sikre felles situasjonsforståelse og bedre håndtering av disse situasjonene. Mens felles øvelser mellom ambulansetjenesten og politiet ved PLIVO-hendelser er velkjent, har også medisinsk nødmeldetjeneste og legevaktene en viktig rolle i slik trening.

Ambulansebestilling

En annen viktig oppgave for AMK, som angår en stor andel av ansatte i helsevesenet, er å håndtere ambulansebestillinger fra primær- og spesialisthelsetjenesten. Dette gjøres på litt forskjellige måter i de 16 sentralene, men det går mot en standardisering, der bestiller oppgir pasientens vitalia og disse er med i vurderingen av hastegraden oppdraget skal ha. Ved samtidighetskonflikter er dette et bidrag til prioriteringen mellom oppdragene, for eksempel hvis det er to gule turer til sykehus fra samme legevakt, men kun én ledig ambulanse. Selvsagt finnes tilfeller der vitalia ikke gir tilstrekkelig informasjon, og dialogen og enigheten mellom bestiller og operatør vil fortsatt være essensiell. Dette gjør også at det er ønskelig at den som behandler, og eventuelt kjenner pasienten, selv kontakter AMK når ambulanse skal bestilles. Uansett er det forventet at helsepersonell ikke ber pasienten ringe selv for slik bestilling.

Informasjonsflyt og dokumentasjon

Dokumentasjon av 113-samtaler gir en viktig oversikt over kontakten med tjenesten og de beslutningene som er tatt. Selv om denne dokumentasjonen ikke automatisk går som epikrise til fastlegen eller lagres i sykehusenes vanlige journalsystem, er den avgjør­ende for pasientsikkerheten ved å identifisere risiko og eventuelle feil. Lydloggingen (lydopptak) av samtalene fungerer også som juridisk dokumenta­sjon ved klager og tilsyn. Det er viktig å understreke at medisinsk nødmelde­tjeneste ikke har direkte tilgang til fastlege- eller sykehusjournal. For å sikre at AMK og LVS har tilgang til kritisk informasjon om pasienter med spesielle tilstander, er det derfor helt avgjørende at behandlingsansvarlige leger noterer dette under «Kritisk info» i pasientens Kjernejournal. Dette gjør det mulig for operatørene å håndtere henvendelser om pasientene mye mer presist. Som eksempler kan nevnes avklaring av behandlingsnivå for sykehjemspasienter, spesielle tilstander som krever tilpasset oppfølging, samt HLR-status.

Legevaktens potensial for hjelp og avlastning

Legevakttjenesten, med sine stadig økende muligheter for at lege og sykepleier/paramedisiner kan rykke ut til pasienten i de tilfellene der dette ikke kan ivaretas av fastlegen, representerer en viktig ressurs for å avlaste de prehospitale tjenestene. Erfaringer fra mange steder i landet viser at legevaktlegens tilstedeværelse hjemme hos pasienten kan være nyttig for å vurdere hvilke pasienter som trygt kan bli værende hjemme, og for å finne den beste hjelpen for den enkelte. Dette er skånsomt for pasientene og kan sam­tidig frigjøre ressurser i helsevesenet ved å unngå unødvendige forflytninger og sykehusinnleggelser, spesielt for sykehjemspasienter. Legevaktslegen har lokalkunnskap om helsetjenestens infrastruktur og kan bidra til å styre pasientstrømmen på en hensiktsmessig måte. En styrking av denne delen av legevaktstjenesten vil derfor være viktig for å møte den økende belast­ningen på de akuttmedisinske ­tjenestene.

Veien videre for medisinsk nødmeldetjeneste

Med en forventet økning i presset på prehospitale akuttmedisinske tjenester som følge av en aldrende befolkning, blir presis sortering av pasienter, ­kompetent personell og et godt samspill mellom ulike tjenester stadig viktigere. Medisinsk nødmeldetjeneste er fortsatt en ressurs med betydelig uforløst potensial, men for å unngå overbelastning er det avgjørende at den brukes riktig. Dette krever et kontinuerlig fokus på tydelig kommunikasjon til publikum, videreutvikling av beslutningsstøtteverktøy, styrking av fagkompetanse og samarbeid på tvers av alle nivåer i helsevesenet og med andre nødetater. Det er også nødvendig å spre kunnskap om tjenesten til kollegaer i helsevesenet, da erfaringen er at innholdet i tjenesten er lite kjent. Fremtidens medisinske nødmelde­tjeneste må være robust, fleksibel og i stand til å håndtere en økende og mer kompleks oppdragsmengde for å sikre trygg og effektiv akuttmedisinsk hjelp til befolkningen. •