New Public Mytologi om offentlig-privat avhengighet

I den greske mytologien ba prins Minos havguden Poseidon om et tegn for å forsikre seg om at nettopp han kom til å bli Kreta sin neste konge – eller helseminister, om du vil. Poseidon sendte en praktfull hvit okse opp av havet – et mektig dyr, fullt av effektiviseringspotensial. Men dette var en prøve: Minos skulle motstå denne markedsgjørelsen av en fristelse, og i stedet vise sin klokskap og styr­ingsevne ved å ofre den hvite oksen tilbake til gudene.

I vår moderne fortelling er den hvite oksen et symbol på den kommersielle logikken – blant annet foretaksmodellen, New Public Management, konkurranse­- utsetting og privatisering. Og Kong Minos, altså helseministeren, valgte å ikke ofre den, men heller beholde den. Den hadde jo en slik urealisert innovasjonskraft. Han avlivet heller en annen okse: den trofaste, forvaltningsbaserte og fylkeskommunale styringsmodellen. Poseidon, som ikke lot seg lure av strateginotater, workshops og kommunikasjonsdirektører, ble rasende. For å straffe Kong Minos for sin ulydighet sikret Poseidon at Minos sin dronning ble gravid med den hvite oksen, og hun fødte derved Minotauros.

Minotauros – halvt menneske, halvt okse. Halvt offentlig, halvt privat. Halvt omsorg, halvt budsjettoverskudd. Et vesen som ikke lot seg integrere eller temme. Det måtte stenges inne i en stadig mer kompleks og fragmentert labyrint – av anbud- og rapporteringssystemer, helseforetak, rammeavtaler og offentlig-privat samarbeid, som stadig flere nikker til mens de later som de forstår seg på labyrinten.

I følge myten ble det – etter tidligere konflikter mellom den kretiske Kong Minos og bystaten Aten – ofret syv athenske gutter og syv athenske jenter til Minotauros hvert niende år. Dette bidro til å holde Minotauros rolig og i sjakk.

I vår versjon er disse athenere ­helsepersonell. Sykepleiere, leger, fysioterapeuter – kompetente, engasjerte mennesker – som sluses inn i labyrinten der aktivitetsvekst krever at de løper stadig raskere, med stadig færre ressurser. For eksempel fordi bevilgningene til nye sykehusbygg over statsbudsjettet i praksis fungerer som lån med renter og krav til egenkapital – som igjen skal dekkes inn over driftsbudsjettet. Alt mens sykepleierne med pulsklokker rundt ankelen må passe seg for ikke å ligge under terskelpuls for lenge.

For slik fungerer det: Det offentliges behov for kortsiktig kapasitet blir til private anbud. Mangelen på personell i sykehusene blir til nye rekrutteringskampanjer i bemanningsbyråene – og et nytt privat sykehus i Tromsø. Selvpålagt nøkternhet i offentlig sektor blir til troen på nyskapning og utvikling i privat sektor. Når køene vokser og fristene brytes, sendes mer aktivitet ut. Alle gode krefter må med! Og jo mer vi bruker den private kapasiteten, jo mer avhengige blir vi av at den finnes.

Slik får Minotauros stadig mer makt. Ikke fordi det er et uttalt helsepolitisk mål – men fordi systemet er bygd sånn. Vi har skapt en strukturell avhengighet som ikke kan reverseres uten at noen tørr å utfordre hele labyrinten.

Hver gang noen foreslår å bygge opp offentlig kapasitet, å rekruttere tilbake, å gjøre det offentlige helsevesenet mer selvforsynt, kommer svaret: «Det går ikke. Det haster. Vi må kjøpe oss ut. Det offentlige kan ikke løse utfordringene alene!» Og slik forer vi Minotauros, igjen og igjen, mens labyrinten rundt ham vokser og fortsetter å sluke både penger, idealer og helsepersonell. Vi sier ofte at vi går tom for folk før vi går tom for penger. Men i helsevesenet kan vi risikere å gå tom for begge.

I myten om Minotauros gikk athenske Thesevs inn i labyrinten for å beseire Minotauros. Han hadde med seg et garnnøste som han rullet ut for å finne veien tilbake igjen. En slags plan – en tråd.

Hvem blir helsevesenet sin Thesevs? En som både våger å se dagens system i øynene, på godt og vondt – og som tar opp tråden til en ny styringsmodell. Kanskje finnes det en vei ut av labyrinten. Kanskje ikke.

Men inntil da: mer kjøp, mer profitt, mer forutsigbare rammevilkår og strukturell avhengighet. Labyrinten utvides. Og Minotauros er sulten. •