En rekke aktører fra det helse­politiske etablissementet har med skiftende argumentasjon tatt til orde for ikke å prisjustere verdien.

Beslutningsforums leder Jan Frich argumenterer blant annet med at fem-års overlevelse i norsk kreftomsorg er på topp. Andre, som Mathias Barra og Jon Magnussen, argumenterer langs andre akser. Under overskriften «Debatten om terskelverdien fortjener bedre» i Dagens Medisin, påstår duoen at det er så mye usikkerhet knyttet til estimatene, at det beste er å sitte stille i båten.1 En kan jo undres litt over at den samme Magnussen var instrumentell for innføringen av terskelverdien for ti år siden. Usikkerheten var ikke ­mindre da.

Spørsmålet om justering kan gjøres komplisert. Men egentlig er dette en enkel problemstilling; skal terskel­verdien justeres for prisvekst eller ei? I direktoratet for medisinske produkter (DMP) sin opprinnelige rapport er det klarlagt av prisveksten i perioden har vært førti prosent. Dette taler for justering. Men etter dette sporer den opprinnelige utredningen av. For i rapporten påstår DMP at en under­søkelse fra England viser at alternativkostnaden, altså grunnlaget for fastsettelse av terskelverdien, har vist seg å være stabil i en ti-årsperiode, til tross for prisvekst i tidsrommet. DMP bruker mye spalteplass på å forklare hvorfor dette kan være tilfellet. Og konkluderer med at det ikke er grunnlag for justering.

Men som flere har påpekt – dette er feil. Undersøkelsen DMP referer til viser at alternativkostnaden i engelsk helsetjeneste har økt vesentlig i ­perioden, og at veksten er sterkere enn prisveksten.

Når dette ble påpekt, valgte DMP å trekke tilbake den opprinnelige ­rapporten. Men i den reviderte ­versjonen av rapporten tilrår stadig DMP at terskelverdien ikke justeres. Dette er underlig. For gitt at prisveksten i Norge har vært på førti ­prosent, og gitt at en studie fra England målt med samme metode, viser at alternativkostnaden øker minst med prisvekst, ville en vente en annen konklusjon. DMP fremfører vikarierende argumenter for å holde terskelverdien fast. Blant disse, at en annen studie av alternativkostnad kommer til et lavere anslag. Joda. Men en rekke studier kommer også til vesentlig høyere anslag. Utspillet til Magnussen og Barra, som har deltatt i arbeidet til DMP, er vel å betrakte som det aller svakeste; Vi vet jo så lite, så derfor er det best å ikke gjøre noe.

Det er strengt tatt ikke riktig. Vi vet at prisveksten i perioden har vært førti prosent. Og vi vet at en longitudinell studie fra England viser at alternativkostnaden målt med samme metode øker minst med prisveksten. Svaret på spørsmålet om justering burde da gi seg selv.

Legitimiteten til Nye metoder hviler på pasientene og aktørene som utgjør helsetjenesten opplever at systemet utgjør en nogen lunde rimelig prioriteringsmekanisme. Denne tilliten har ikke blitt styrket av DMPs rapport og de skiftende argumentene som har blitt framført for å holde verdien fast. Jeg tror at den allmenne tilliten til systemet i helsetjenesten er svinnende. Og at befolkningen tillit ikke bæres av stort annet enn masse-treghet. Men aldri så galt at det ikke er godt for noen. I dette tilfellet kanskje for helsegiganten Mehiläinen som har kjøpt opp Aleris. I et oppslag i Dagens ­medisin melder Aleris at de nå vil være «enda bedre rustet til å bidra til å møte det økende pasientbehovet og utfordringene norsk helsetjeneste står overfor». De kan få rett. •