En vind som har snudd

S​amtidig hører vi fra studenter og unge kollegaer som lurer på om de orker å gå inn i dette. Om sykehuset er et sted der man står helt alene, midt på natta, med et ansvar man ikke er klar for. Det er en versjon av yrket som ikke er hele sannheten. En TV-serie er nødvendigvis dramatisert. Hverdagen i sykehusene er tøff, men også tryggere og mer fellesskapsbasert enn det ­skjermen viste.

Som fersk LIS har du en bakvakt. Du har en mer erfaren kollega som er pålagt å være der når du trenger det. Du har sykepleiere som har stått i situasjonen hundre ganger før deg. Du har morgenmøtet, der gårsdagens vakt blir gjennomgått, ikke for å henge ut noen, men fordi det er slik man lærer faget. Det betyr ikke at det aldri kan være ensomt. Den følelsen av å sitte med ansvaret når noen er kritisk syk, forsvinner ikke helt, selv etter mange år. Men det er forskjell på å være ensom i øyeblikket og å være alene med ansvaret. Det første hører til yrket. Det andre skal du ikke være.

Serien er også et speil for oss som allerede er der. Den minner oss på hvor mye den ferske legen leser i oss. Hvordan vi svarer i telefonen klokka tre om natta. Om vi sukker, eller spør hva som er situasjonen. Det er en del av det vi som fagforening jobber med å løfte: at veiledning ikke kan være noe som skjer hvis det blir tid, men noe som er en del av jobben. For å få til dette, at den ferske legen aldri står alene, og at veiledning er en del av jobben, trenger vi rammer som gir rom for det. Tid sammen med ­pasienten. Tid sammen med kollegaen. Tid til å gå gjennom gårsdagens vakt i ro. Det er her det er verdt å se på signal­- ene fra helseministeren det siste året.

Jan Christian Vestre hørtes anner­ledes ut enn forgjengerne da han overtok som helseminister. Tidlig snakket han om at legene var blitt tatt for gitt i sykehusene altfor lenge, om medvirkning og partssamarbeid, om at helsepersonell ikke bare kunne løpe fortere. I år kom medarbeiderløftet i tillegg. Jeg har hørt ham si dette i mange sammenhenger. Han ville lytte. Han ville vel. Det var godt å høre, og det var noe nytt.

Så har det skjedd noe. Den samme statsråden snakker nå om at produktiviteten i sykehusene må opp. At vi må høste gevinster av investeringene. At alt ikke kan løses med mer penger. At for mye penger gjør oss late. Tonen har glidd tilbake til det vi har hørt fra forgjengerne hans i mange år. Effektivisering, produktivitetsløft, smartere ressursbruk. Ord vi etter hvert har lært hva betyr i praksis.

Og som en understrekning av ­vendingen: I revidert nasjonalbudsjett, lagt fram dager før denne lederen ble skrevet, ble sykehusenes økonomi strammet ytterligere inn. Det er ikke korrigert for renter. Det er ikke korrigert for prisvekst. Det er ikke korrigert for lønnsvekst. Når kostnadene løper og bevilgningen står stille, blir resul­tatet et reelt kutt. Slik blir det i 2026. D

e av oss som har vært med en stund, gjenkjenner mønsteret. Først kommer ordene om involvering og lyttende lederskap. Så kommer regnskapet. Og det er fortsatt overlegen og annet helsepersonell som skal bære ansvaret for den manglende korrigeringen, ikke statsråden.

Jeg vil tro at Vestre fortsatt mener det han sa om medarbeiderløftet. Men det er ikke vilje som styrer sykehusene fra dag til dag. Det er rammene. Og foreløpig er det vanskelig å se noe annet enn at det er viljen vi har fått.

Likevel er det grunn til en viss ­optimisme. Stadig flere innser at noe må endres. Det nye Stortinget er mot dagens måte å styre sykehusene på, Helsereformutvalget jobber, og diskusjonen om foretaksmodellen er mer åpen enn på lenge. Det er nettopp i en slik åpning at det er viktig at over­legene blir hørt. Vi har stått i denne maskinen lenge nok til å vite hvor den knirker. Det har vi tenkt å fortsette å si fra om. •

God lesning.