Norge spiller også en tydelig rolle i CPME for tiden. Presidenten er Ole Johan Bakke fra Norge, og den norske delegasjonen ledes av Hans Christian Myklestul. Det gir både ­ansvar og mulighet for påvirkning i en organisasjon som samler lege­foreninger fra hele Europa.

Jeg kom til Athen en dag før selve møtet, og fikk en liten påminnelse om at arbeidsforhold kan se ganske forskjellige ut i Europa. Et Teams-møte med Norge krevde sin innsats. WiFi-­hastigheten var langt unna det vi er vant til, og jeg endte med å sitte i en vinduskarm en hel arbeidsdag for å få stabil nok forbindelse. Samtidig var hotellet fullt av deltakere på en militær­kongress, med uniformer og medaljer i alle retninger. Kontrasten var stor til takterrassen, med utsikt rett mot Akropolis – et ganske surrealistisk sted å sitte og jobbe. Å komme seg opp dit var derimot et lite prosjekt i seg selv, med små heiser og kø gjennom et konferansefullt hotell.

De samme bekymringene – over hele Europa

I Athen fikk vi et ganske tydelig bilde av en presset helsetjeneste. Den greske legeforeningen, som sam­tidig feiret 100 år, beskrev hvordan mange leger forlater offentlig sektor – enten til fordel for privat praksis eller arbeid i utlandet. Særlig er det vanskelig å rekruttere til distrikter og øyer.

Det som slo meg, var hvor kjent dette lød. I Dublin kom lignende historier fra flere land: britiske leger som slutter eller reiser ut, tsjekkiske sykehus med ­­en stadig eldre overlegestab, og ­generelle utfordringer med å få nok stillinger og finansiering på plass.

Det er med andre ord ikke bare vi i Norge som diskuterer bemanning, rekruttering og arbeidsvilkår.

Oppgavedeling – løsning eller risiko?

Et av hovedtemaene i Athen var opp­gavedeling og organisering av helse­tjenesten. CPME vedtok en oppdatert policy på dette området etter ganske omfattende diskusjoner.

Legeforeningen deltok aktivt i arbeidet, og det var positivt å se at flere av våre innspill ble tatt inn. Samtidig er dette et tema som vekker sterke reaksjoner i mange land.

I Dublin ble det tydelig at utviklingen går ganske langt enkelte steder. I Ungarn kan farmasøyter nå forskrive de fleste legemidler uten å konsultere lege. I Storbritannia trekkes økt bruk av «physician associates» frem som en mulig del av forklaringen på presset i tjenesten. Flere uttrykker bekymring for hva dette gjør med kvalitet, ansvar og profesjonens rolle.

Det er diskusjoner som ligger tett opp til det vi også står i hjemme.

EU-politikk blir stadig viktigere

Noe av det som kanskje slår meg ­sterkest i slike møter, er hvor mye som faktisk skjer på EU-nivå – og hvor relevant det er for oss.

I Athen ga CPME innspill til arbeidet med en ny «Biotech Act». Her ble blant annet etiske prinsipper fra Helsinki- og Taipei-deklarasjonene løftet inn etter innspill fra den norske dele­gasjonen.

I Dublin ble det vedtatt flere policy- notater knyttet til blant annet medisinsk utstyr, data og kunstig intelligens. Dette er områder som kommer til å påvirke rammene for legearbeidet i årene fremover, også i Norge.

Det er også verdt å nevne at Norge nå har en sentral rolle i dette arbeidet, ved at Eirik Nikolai Arnesen, som er leder for e-helse i Legeforeningens sekretariat, leder CPMEs arbeids­gruppe for e-helse.

Nye utfordringer: teknologi og påvirkning

Dublin-møtet startet litt annerledes enn forventet, med en sesjon om algoritmestyrte sosiale medier, pornografi og gambling – og hvilke helseutfordringer dette skaper.

Innledningen gjorde inntrykk. Hvordan digitale plattformer aktivt forsterker avhengighet og psykiske helseutfordringer, og hvor vanskelig det er å regulere dette i praksis. Samtidig var budskapet at tiltak, selv om de ikke er perfekte, likevel kan ha betydning samlet sett.

Dette ble også fulgt opp med et eget policy-dokument om gambling og gaming.

Oppholdet i Dublin hadde for øvrig en litt annen ramme enn i Athen – ikke når det gjaldt været, men i stemning og tempo. I Athen var det varmt, solfylt og preget av historie på alle kanter. Dublin opplevdes på sin side mer som en levende vårby, med grønne parker, blomstrende trær og et aktivt uteliv. Folk satt ute og snakket sammen, og gatene var fulle av liv. Kanskje var det innbilning, men det slo meg også hvor mange som faktisk så opp og rundt seg – og ikke ned i en mobiltelefon.

En profesjon under press

Landrapportene gir også et litt mer urolig bakteppe.

I Frankrike rapporteres det om økende vold mot leger. I Ungarn beskrives et vanskelig forhold til myndighetene, med både press og negativ retorikk om profesjonen. I flere land er det også bekymring for desinformasjon og svekket tillit til helsetjenesten. Det gir en tydelig påminnelse om at utfordringene ikke bare handler om drift og organisering, men også om profesjonens rolle og posisjon i samfunnet.

Hvor bør vi engasjere oss internasjonalt?

For Overlegeforeningen var deltakelsen særlig interessant i lys av at vi har meldt oss ut av AEMH, og nå er i en fase hvor vi vurderer hvor det er mest hensiktsmessig å legge det internasjonale engasjementet fremover. CPME fremstår som en relevant arena i så måte.

Det gir både innsikt i brede helsepolitiske spørsmål og i mer konkrete problemstillinger som er direkte relevante for overleger – som organisering av tjenesten, oppgave­deling, arbeidsvilkår og profesjonens handlingsrom.

Norsk deltakelse betyr noe

Den norske delegasjonen var aktiv i begge møtene, både i diskusjoner, ­arbeidsgrupper og gjennom nasjonale orienteringer. Blant annet ble KBU-­saken og endringer i regelverket for taushetsplikt løftet inn.

For meg er det en viktig påminnelse om at disse møtene ikke bare handler om å lytte, men også om å bidra – ­særlig når vi også sitter i sentrale ­roller.

Og så er det jo verdt å ta med: Legeforeningen har invitert CPME til Oslo i november 2027 – en invitasjon som ble tatt godt imot, til tross for at vi ikke akkurat kunne friste med solgaranti. Før den tid møtes CPME igjen i Berlin høsten 2026 og i Bulgaria våren 2027.

Kort oppsummert

For meg har møtene i Athen og Dublin først og fremst vist hvor mye vi deler av utfordringer på tvers av land. Det gjør også dette samarbeidet viktigere enn det kanskje kan se ut som på ­avstand. •