Kjære kolleger

Hvor skal dette ende?

S​om klinikere berøres vi stadig oftere av de økonomiske realitetene. Helsetjenesten har stått under press i mange år. Press fra ledelsen om alle mulige tiltak for å redde en økonomi som hele tiden befinner seg i krise. Intet av det som er gjort gjennom mange budsjett­år, monner. Vi kommer aldri i mål.

Bak ligger de politisk vedtatte rammene og tjenestens finansieringsmodell. I år kommer i tillegg det faktum at regjeringen ikke hadde noe å komme med i revidert nasjonalbudsjett – forsvar og annet må prioriteres.

Konsekvensene ser vi på tre områder: Investeringer blir enda vanskeligere, noe som hemmer fagutviklingen. ­Kostnaden ved behandlingene blir et viktigere tema – hvor godt virker det egentlig? Skal behandling avslås? Vi må lære oss å tenke at «godt nok» er bra nok. Ambisjonsnivået skal senkes.

Det er et paradoks for mange av oss at vi, i verdens rikeste land, som også tjener ekstra godt på de pågående ulykkene der ute, har rigget oss slik at vi bryter ned vårt offentlige helsetilbud med åpne øyne. Det er det vi nå gjør.

Vi makter heller ikke å rigge oss om på vei mot noe som er dårligere. På gulv­- nivå, der helsetjenesten møter pasienten, strammer det seg til mer og mer. Pasient­- ene rammes av svekkede økonomiske muskler for nyanskaffelser. Nye metoder tas tregere i bruk, noe som får betydning for mange med alvorlige diagnoser. Pasienter møter en tøffere holdning fra tjenesten. Noen mister pågående behandling under henvisning til studier som statistisk sett sår tvil om effekt. Utprøvende behandling for alvorlig syke står hjerteskjærende laglig til for hugg.

I disse sammenhengene ser vi at våre faglige vurderinger ikke lenger har samme tyngde. Administrative vedtak kan redusere behandlingstilbud. Dokumentasjon for tilbud etterspørres repetitivt på tynt grunnlag, til tross for uttømmende dokumentasjon på effekt.

Verre er det når ledelsen på flere nivåer går ut i den offentlige diskursen med et budskap om at det er på tide å senke ambisjonsnivået for helsetjenesten som sådan. «Godt nok» får være bra nok. Det er i alle fall et problematisk standpunkt når det hevdes fra landets største sykehus.

Jeg tror de fleste helsearbeidere har en forståelse av sin oppgave der det hører med å gå den ekstra meteren for pasienten. Det er farlig å gi denne innstillingen et skinn av å være overdrevet.

Det er dårlig for moralen. Som pasient skal man føle seg trygg på at alle gjør det de kan, og at økonomi i vårt land i liten grad skal påvirke vurderingene rundt den enkelte. Det finnes det egentlig lite grunn til.

Det finnes aktverdige grunner til løpende å vurdere virksomheten på faglig grunnlag. Det gjøres, og det er vårt ansvar. Deretter må man på et overordnet nivå gjøre moralske og etiske vurderinger av om det å sette i gang behandling tjener pasienten. Slike vurderinger gjør alle fag kontinuerlig som ledd i ansvarlig yrkesutøvelse.

Til slutt kan man forsøke å gjøre de store kost-nytte-vurderingene: Hvilken ressursbruk gjør størst nytte for flest? Da er vi på samfunnsnivå.

Det som nå oftere sniker seg inn, er økonomiavdelingenes reprimander av klinikker og avdelingers røde tall – og krav om å komme i mål. Det ­medfører at avdelingsledere, som må levere, etterspør hvor det kan spares. Da kommer den enkelte behandlingen i søkelyset, særlig kostbare behandlinger og implantater.

Det er ikke galt i seg selv. Men det nye er forventningen om at vi kan slutte med behandling fordi den er dyr. Selvsagt har det sin logikk. Men det er nytt at nøden er så stor – i verdens rikeste land – at ledelse og administrasjon legger seg opp i konkret behandling. Dette handler ikke om et overordnet etisk eller samfunnsmessig nivå, annet enn i navnet. Det styres av ren og skjær nødstedt avdelings- og foretaksøkonomi.

Dette fører faktisk til vedtak om at en pasient ikke får fornyet sin smertestimulator, selv om den virket, under hen­- visning til et administrativt vedtak. Det bidrar til at ALS-pasienten ikke får prøve en ny og lovende medisin, fordi bivirkningsprofilen angivelig ikke er godt nok vurdert. Epilepsipasienten skal kanskje ikke få tilbud om vagusnervestimulator fordi det har oppstått en forståelse av at behandlingen er for dårlig dokumentert. De får den ennå – men dersom det kommer begrensninger, vil det være fordi ledelse og administrasjon ­bestemmer at det skal være slik.

Det mest dagsaktuelle er varslede kutt på 14 mill innen psykisk helse ved Ullevål sykehus, som rammer Avdeling for spiseforstyrrelser. Jeg mener – og sier som Jan Frich: «Kom igjen, da!» ­Psykisk helse er regjeringens satsingsområde. Det skal satses, men det vi ser, er årelating av en allerede svekket sektor.

Det er en utvikling som bekymrer meg som kliniker. •