Med sparekniv på strupen:
Refleksjoner fra nye Stavanger universitetssjukehus
Like bak Ullandhaugtårnet går det en smal sti som deler seg og forsvinner inn i skogen ved Sørmarka. Hvis du følger stien et kort stykke, kommer du til en gapahuk med et utsiktspunkt og en åker i forgrunnen. Her lar du beina hvile et øyeblikk, mens ungene leker mellom trærne og blikket glir videre før det stopper ved den store grå bygningsmassen i horisonten. Denne grå massen midt i det grønne utgjør første byggetrinn av nye Stavanger universitetssjukehus (SUS blant lokale).

Av Mathias Nikolai Petersen Hella Seksjonsoverlege geriatrisk seksjon, Stavanger Universitetssjukehus
Utvendig har fasaden gitt inntrykk av et ferdig sykehus i flere år, men den tekniske kompleksiteten i nybygget er stor, og koppene med SUS 2023-logo trygt plassert bakerst i kjøkkenskapene på avdelingene. Innflyttingen i nytt sykehus ble til slutt vellykket gjennomført, og mer enn 190 inneliggende pasienter ble transportert fra Våland til Ullandhaug 16.11.25.
Siden den tid har byggelån med renter og påfølgende store månedlige budsjettunderskudd, iblandet uttalelser fra helseministeren om at «for mye penger gjør oss late» [1], understreket alvoret i vår nye økonomiske hverdag. Med beina godt plantet i en økonomisk hengemyr og en stadig sterkere følelse av å synke, må det være lov å spørre seg: Hvordan kan vi løse dette innenfor eget budsjett uten samtidig å redusere pasienttilbudet i regionen?
Kroppen min husker godt det indre kaoset som preget meg den dagen jeg ramlet inn på mitt første møte i prosjektrådet (nå porteføljestyret) til SUS i 2021 som fersk foretakstillitsvalgt for Yngre legers forening. Dette var rådet av vise kvinner og menn som skulle bistå administrerende direktør med valg av løsninger, prinsipper og anbefalinger for nytt sykehus.
På dette tidspunktet ante jeg ikke hva som var mulighetsrommet mitt for påvirkning og manglet i tillegg en tidslinje over tidligere nøkkelbeslutninger knyttet til byggeprosjektet. Følelsen av å sitte med et stort ansvar og samtidig mangle fullstendig oversikt er ubehagelig, og noe jeg tror mange leger som involverer seg i sykehusbyggeprosjekter kan relatere til.
Heldigvis hadde jeg gode tillitsvalgtkollegaer å sparre med, en ledelse som lyttet til mine innspill (og etter hvert laget en oversikt over viktige tidligere beslutninger i prosjektet), og jeg begynte målrettet å sette meg inn i prosessene. Etter konseptfasen i 2015 gikk SUS «med politisk støtte, inn i byggetrinn 1 med en visshet om at vi måtte skape en endring i rammene for å fullføre hele sykehuset» [2].
Siden den gang har investeringsmodellen for sykehusbygg blitt heftig debattert, Stortinget har fattet vedtak om utredning [3], og enigheten om manglende bærekraft har fremstått som (nesten) total. Dette er en etterlengtet utvikling, men hva gjør vi med de pågående prosjektene og nybyggene som allerede kjenner tyngden av lån og renter på kroppen?
Som tillitsvalgt har jeg vært opptatt av utfordringene som ligger i sykehusdrift på to lokasjoner. Sårbare fagmiljøer deles mellom flere steder, og i praksis ser vi etter innflytting at noen kollegaer må forflytte seg mellom Våland og Ullandhaug med buss eller sykkel i løpet av arbeidsdagen.
I desember 2025 – drøye 2,5 uker etter innflytting i nytt sykehus – kunne vi lese at ansettelsesstopp ble vurdert som et av flere tiltak for å få kontroll på økonomien [4]. Siden den gang har økonomien forverret seg ytterligere, og reduksjon i antall ansatte er nå et av virkemidlene på bordet.
Det gjør vondt å diskutere dette når vi allerede i dag vet at det er utfordrende å rekruttere og beholde helsepersonell, og den demografiske utviklingen i regionen tilsier at vi på sikt bør bli flere ansatte, ikke færre. Å samle hele sykehuset på Ullandhaug er nødvendig for at vi skal kunne utføre våre kjerneoppgaver – eller, som helseministeren ville sagt: mer effektiv pasientbehandling – styrke rekrutteringen og øke antall kontorer til de ansatte.
Hvis vi ikke bygger videre, ligger det store og nødvendige kostnader i vedlikehold av gammel bygningsmasse som vil påvirke våre muligheter til å ferdigstille hele det nye sykehuset. Men for å bygge videre må vi få kontroll på budsjettunderskuddet her og nå. Noen som sa «Catch 22»?
Forleden så jeg, etter et kort og kaldt maibad med jentene mine i Hafrsfjorden, nok en gang opp på det nye sykehuset: gode kollegaer, trygghet og vissheten om at hjelpen er veldig nær dersom det uforutsette skulle oppstå. Tidligere erfaringer tilsier imidlertid at ny bygningsmasse gir lite kostnadseffektivisering, i hvert fall på kort sikt [5].
I Stavanger øker vårt økonomiske underskudd måned for måned, og tallene for april 2026 viser at vi ligger omtrent 200 millioner bak budsjett.
Vi har vokst mer i antall årsverk enn inntjeningen vår i DRG-poeng, sies det. Er vi for mange på jobb? Det føles ikke slik når jeg går helgevisitt på lørdager som eneste overlege på geriatrisk og gastromedisinsk avdeling.
Klarer DRG-systemet å speile all aktiviteten som gjøres i sykehusene: veiledning, supervisjon, opplæring, kvalitetsforbedring, kloke valg, omsorg, forberedelser og forskning? Hvis vi ikke møtes med tilstrekkelig rammefinansiering, men krav om effektivisering, aktivitetsøkning og i neste rekke nedbemanning, vil dette gå utover pasienttilbudet. Sykehusene er ikke produksjonsfabrikker!
Det ser dessverre ut som vi i praksis går tom for penger før vi går tom for folk. Jeg opplever at ledelsen vår gjør det de kan i en stadig mer presset hverdag, men hvordan skal de klare å møte urealistiske krav fra en utdatert finansieringsmodell samtidig som vi verner om våre kjerneoppgaver?
I Stavanger slipes spareknivene igjen. Vi har bygget nytt sykehus, og da må tempoet på samlebåndet økes eller jobben utføres med færre folk, inntil den ønskede effektiviteten – eventuelt – inntreffer i kroner og øre.
Vi trenger ikke en helseminister som snurper sammen pengesekken og forklarer oss hvorfor vi må prioritere annerledes, men en tiger som forsvarer sykehusene i møte med sine regjeringskollegaer, taler vår sak og tar debatten. Det er ingen i Stavanger som ønsker å løpe fra regningen. Men når premissene som ligger til grunn for å bygge sykehus kommer med urimelige effektiviseringskrav fra første dag, er det noe som skurrer kraftig.
Mitt budskap er enkelt: Vi må snakke høyt om økonomiske kompensasjonsordninger for pågående byggeprosjekter og nybygg – prosjekter som kveles av renter, avdrag og effektiviseringskrav. Jeg utfordrer helseministeren til å ta debatten! •
Referanser:
- Bjørn Haugan, H.M. Vestre varsler pengebrems. VG 2026 20.04.2026; Available from: https://www.vg.no/nyheter/i/QJg4XW/jan-christian-vestre-for-mye-penger-gjoer-oss-late.
- Hella, M. Nye SUS; oppsummering fra en tillitsvalgt. 2022 14.10.2022 18.05.2026]; Available from: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/lokal/rogaland/syd-vesten-artikler/2022/nye-sus-oppsummering-fra- en-tillitsvalgt/
- Stortinget. Representantforslag om en ny finansieringsmodell for sykehus. 2026 20.05.2026]; Dokument 8:5 S (2025-2026), Innst. 102 S (2025-2026)]. Available from: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=104880
- Universitetssjukehus, S. Den økonomiske situasjonen er alvorlig. 2025; Available from: https://www.helse-stavanger.no/om-oss/nyheter/—den-okonomiske-situasjonen-er-alvorlig/
- Hagen, T.P. and K.S. Anthun, Sykehusenes kostnadsnivå før og etter investeringer i bygningsmassen. Tidsskr Nor Laegeforen, 2025. 145(14)

