Sjefer gjør foretakene politisk upopulære

Da regjeringen i første halvdel av mai la frem forslaget til revidert nasjonalbudsjett, var prisveksten for i år justert kraftig opp. Mens finans­departementet i fjør høst trodde at årets prisstigning ville bli på 2,2 prosent, anslås den nå å bli på 3,5. Den forventede lønnsveksten ble også oppjustert – fra fire til 4,4 prosent. Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter har regnet ut at det betyr 1,7 milliarder kroner i økte kostnader for sykehusene. Inntektene øker ikke. Regjeringen bruker ikke én krone på å kompensere for den uventede pris- og kostnadsveksten. Konsekvensen er at det kan bli iverksatt nye sparetiltak i syke­husene.

Om da ikke de rødgrønne budsjettpartnerne til Ap-regjeringen trår til. Når dette leses, er det sannsynligvis fortsatt forhandlinger i Stortinget ­mellom Ap, SV, Sp, Rødt og MDG om en budsjettavtale. Erfaringen med tidligere budsjettforhandlinger på rødgrønn side, er at forlikene ender med ganske mange penger til kommunene, mens overføringene til helseforetakene sjelden økes noe særlig.

Kommunene pleier i stor grad å få såkalt frie midler, altså penger som de kan bruke slik de selv mener er best, mens penger til helse i større grad pleier å komme med føringer. I fjor høst ble det blant annet bevilget ekstra til heldøgns plasser i psykiatrien. Etter revidert-forhandlingene for et år siden, gikk det ifølge Spekter ut et oppdragsbrev til helseforetakene med 27 nye oppdrag.

Sammenligningen er ikke tilfeldig. De statlige overføringene til kommune­- sektoren og til de regionale helseforetakene er omtrent like store (259 milliarder til kommunene og 237 milliarder til foretakene). De to sektorene har også det til felles at i stor grad har overtatt den vanskelige prioriteringsjobben fra rikspolitikerne. Det vokste for flere tiår frem en erkjennelse om at det nasjonale politiske spillet veldig lett fører til at regjering og storting mister kontrollen på statens samlede pengebruk. Den upopulære jobben med å si nei til velmente, og isolert sett gode tiltak, er derfor overlatt til kommunestyrer og styrene i helse­foretakene.

Når de to sektorene er såpass ­sammenlignbare, gir det mening å spørre hvorfor stortingspolitikerne i de halvårlige budsjettdragkampene er rausere med kommunene enn med sykehusene. En åpenbar forklaring er at kommunestyrene består av politikere fra de samme partiene som sitter på Stortinget. Lokalpolitikere har en lobby- makt som sykehussjefene ikke har.

Samtidig burde de realistiske mulighetene for å slanke kommunene være minst like store som i sykehusene. Kommunekommisjonen, som nå jobber for å gjøre kommunesektoren mer kost­- nadseffektiv, mener at innsparings­potensialet i hvert fall er 20 prosent. Det burde, strengt tatt, ikke være noe vanskeligere å sette den kommunale skole- eller omsorgstjenesten på ­slankekur, enn det er å lage en ny ­spareplan i et sykehus.

Rent bortsett fra at vi alle lever i en kommune, mens det er relativt få av oss som har et aktivt forhold til sykehuset. Når de fleste borgere ikke selv er på sykehus, får de sine inntrykk skapt av mediene, og hva er det mediene skriver om? Ganske mye om sykehussjefenes lønninger og øvrige arbeids­betingelser. Rett før budsjettforhandlingene startet denne våren, skrev mediene om den nye sjefen i Helse Bergen som i tillegg til en årslønn på 2,5 millioner kroner skal få dekket pendlerbolig i Bergen og flyreiser til og fra hennes faste bosted i Oslo (Dagens Medisin). Eller de skrev om de 110 rådgiverne i helseforetakene som tjener mer enn en million kroner i året (NRK).

En årslønn på én million er i seg selv ikke egnet til å skremme noen. Sykehusansatte i turnus og med overtid kan tjene godt, men det er ikke først og fremst pengene politikerne på Stortinget er opptatt av. Det er det etterlatte inntrykket.

Noen av de rådgiverne som har aller høyst lønn har tidligere vært toppsjefer. Sett fra Stortinget virker det som om det er en direktør-, styre- og rådgiverklasse i helseforetakene som i tillegg til å passe på hverandres lommebøker, har en forståelse om at det bare er medlemmene av deres klasse som kan styre noe så komplisert som helseforetak. Hvis Stortinget bevilger mer penger til sykehusene, er det selvfølgelig en forsvinnende liten del som går til leder­lønninger. Likevel kan velgerne få inntrykk av at politikerne premierer disse lederne, dersom de bevilger ­ekstra penger.

Når det i tillegg er slik at alle opposisjonspartiene, med unntak av Høyre, er imot dagens foretaksmodell, blir det langt mer forståelig at politikerne nøler med å putte mer penger inn i systemet. Det er lett for dem å slå seg til ro med helseminister Vestres løfte om at overføringene til sykehusene er justert opp slik at de tar hensyn til endringene i demografien. At regjeringen ikke kompenserer for den uventede prisøkningen, kan jo også fikses til høsten. Det har skjedd før at regjeringen helt på tampen av året har sendt ekstra penger til sykehusene i en erkjennelse av at den undervurderte veksten i sykehusenes kostnader.

Men det er lenge til. I mellomtiden blir det smalhans. Og opposisjons­politikerne, igjen med unntak av ­Høyres, har den store fordelen at de kan si at det hadde vært helt anner­ledes om de hadde styrt, fordi de ­ønsker seg annerledes systemer både for styring og for finansiering av sykehus. Det er enklere å love kamp en gang i fremtiden, enn å ta den i de halvårlige budsjettbehandlingene. Da skal jo hjertesakene finansieres, og det er ingen partier som har ­«styrking av foretakenes økonomi» som sin hjertesak. •