Midtlivskrise – eller bare  midt i livet

I søken etter ny og spennende littera-tur, kom jeg over en artikkel i ­Harvard Business Review, fra mars 2008. Artikkelen analyserer menneskers muligheter og begrensninger når de befinner seg midt i livet (grovt regnet perioden fra 43- til 62 år). Det er en velkjent oppfatning at vi i denne delen av våre liv erkjenner både egne begrensinger, enda ubrukte muligheter og ikke minst ser at livet engang tar slutt. De fleste av oss har nådd de mål vi først satte oss og noen begynner også å kjede seg eller glede seg til å gå ut av yrkeslivet. Og man ser kanskje ikke at man nå faktisk har sin andre mulighet i livet.

Levealderen stiger

Det er et faktum at levealderen fortsatt stiger og flertallet kan beregne en livslengde over 80 år. At vi som 50-åringer skal synke dypere og ­dypere inn i stagnasjonen i frykt for å gi slipp på egen trygghet og pensjon, er paradoksalt. Særlig når vi tenker på at man sannsynligvis har ytterligere minst 30 år igjen å leve. Det er ­allikevel, ikke vanskelig å forstå at pensjoner og en trygg arbeidsplass, bygget opp over år, er vanskelig å gi slipp på til fordel for noe ukjent.

Kjenn deg selv

Hvorfor settes pensjonsalderen til ­ 67- 70 år? På slutten av 1800 tallet, ble pensjonsalderen foreslått satt til 70 år, av rikskansler Otto von Bismarck. Hvorfor nettopp 70, ble det spurt den gang. Fordi, svært få vil nå en så høy alder. Derved vil kostnadene for staten bli små og overkommelige, var svaret. Gjennomsnittlig levealder i Tyskland den gang, var på knapt 49 år.

Golfpensjonistene

I dag er forholdende helt annerledes. Mange ser for seg en lang og frisk pensjonisttilværelse med god økonomi og golfturer. Eller man kan få tid til å lese eller dyrke hobbier, som man tidligere bare kunne drømme om. Men sannheten er at mange dedikerte fagfolk, ikke minst overleger som står på til over 70 år, mister livslyst og -mening, når ikke lenger anerkjennelsen, fagkompetansen og respekten fra kolleger o.a., er der. Statistikken viser en betydelig overdødelighet. Og størst for de som står lengst i jobb.

Med alderen blir de fleste klokere. Men ser også lettere hvilke muligheter egen erfaring har gitt. Tidligere gjennomgåtte kriser og problemer har gitt lærdom og styrke. Ikke minst har man lært å sette ting i perspektiv. Dermed håndteres vanskelige emner roligere og med større selvsikkerhet

Designe eget liv på nytt

For å få til egenvekst må det utvikles et ønske om å realisere ubrukt ­potensiale. Ved å lytte til seg selv og kartlegge mulighetene i verden, kan man designe livet etter egne evner og ønsker. Man opplever ikke lenger et press for å bevise at man virkelig duger til noe.

Vi har alle fantasier om hva vi kunne ha blitt her i livet, men som vi aldri ble. Vi snakker sjeldent om det, men disse tankene kan allikevel iflg. Freud, ha en sterk påvirkning på de valg vi gjør. Men først når drømmene kobles opp til vårt potensiale, blir de realistiske. Det dreier seg altså om, på en ­realistisk måte, å forsøke å skape sitt andre liv, eller sin andre karriere om man vil.

Ett liv – 2 karrierer

For overleger i sykehus, kan det synes utopisk å tro at sykehuseier vil delta i planleggingen av en karriere nr. 2. Men i mange store amerikanske selskaper er dette imidlertid en del av ansettelsesbetingelsene. Arbeidsgiver coacher medarbeidere i en gitt alder, inn mot nye oppgaver og utdanninger. Mange velger å slutte i firmaet for å drive med helt andre ting. De ansatte støttes da i en overgangsfase, både i veivalg og økonomisk.

Bakgrunnen er selvsagt erkjennelsen av at for lange engasjement i samme stilling, kan sementere tenkning og utvikling i firmaet og dermed gi ­dårligere produktivitet. Kostnadene ved å hjelpe medarbeiderne over i nye oppgaver eller karrierevalg, anses mindre enn å sparke ansatte eller presse noen til å fortsette i stillinger de ikke er motivert for. Herved oppstår en vinn-vinn situasjon.

Noe å tenke på til kommende for­handlinger om arbeidsvilkår og lønn?

Ålesund, en dag i august 2008.

Ref: The existential Necessity of Midlife Change by/ Carlo Strenger and Arie Ruttenberg..

Harvard Business Review, march, 2-7 2008.