Samhandling er den nye ministerens mantra, det skal visstnok løse hele helsevesenets problemer. Det er 275 korridorpasienter på norske sykehus daglig. Det er nesten 3 ganger så mange ferdigbehandlede pasienter som venter på at kommunen skal overta ansvaret for dem. Befolkningen blir eldre, og i moden alder har de flere sykdommer, ofte kroniske, og det skal lite til for at lasset tipper, de klarer seg ikke lenger hjemme, alene eller sammen med like gammel ektefelle, i hvert fall ikke med en gang, de er avhengig av hjemmesykepleier eller sykehjem. Sykehjemmene har for dårlig bemanning av skolerte sykepleiere, og alt for dårlig legedekning, slik at for eksempel vurdering av evt intravenøs behandling gjøres av legevaktslege som ofte ikke har tilgang til pasientjournalen, og dersom det ­besluttes iv, så krever dette innleggelse i sykehus, siden sykepleieren ikke kan, eller at det ikke er sykepleier på neste vaktteam som kan overta ansvaret for dette. Kommunene sparer betydelige beløp på å drøye å ta imot pasientene fra sykehusene.

Liggetiden i norske sykehus har gått betydelig ned, og dermed er presset flyttet fra sykehusene og over på 1. linjen. Den gjennomsnittlige ligge­tiden avspeiler som vi alle vet en betydelig endring av våre egne rutiner, omlegging til dagkirurgi, Same day admission, dagbehandling osv. Dette har kommet de friskeste til gode. Men vi har også redusert liggetid for eldre, syke pasienter med generell alderdomssvekkelse og funksjonssvikt. Dette sparer sykehusene på, og svarteperspillet er i gang.

Hvordan får vi så til bedre samhandling som kommer pasienten til nytte, og ikke bare genererer et enda større administrativt nivå i den totale helse­tjenesten? Hvordan får vi to forskjellige forvaltningsnivåer til å trekke i samme retning, for å gi pasientene den optimale pleie og behandling, uten at nivåene ivaretar egne interesser og budsjetter?

Flere ordninger er allerede i gang, men få er evaluert. Praksiskonsulent­ordningen hvor en allmennpraktiker er på sykehuset og ser på rutinene for å foreslå bedring der hvor det ikke fungerer/fungerer dårlig-, denne ­ordningen har vært etablert i flere år, men ikke evaluert. Fungerer den etter intensjonen, har den målbar effekt, og evt på hva?

Forsterkede sykehjem, som kommer både på AHUS og St. Olav, hvor ­kommune og sykehus i varierende ­konstruksjoner skal håndtere pasienter som er for dårlige til å overføres til vanlig sykehjem, men ferdigbehandlede på sykehus. Det er en riktig tanke, men la oss evaluere før vi setter i gang over hele landet. En slik 1 1/2 linjes tjeneste kan også avsløre uklare ansvarslinjer mellom nivåene, som må klarlegges før dette startes i stor målestokk. Ambulante team fra sykehus som reiser ut på tilsyn, eller utfører røntgenundersøkelser som for eksempel røntgen-avdelingen ved Ullevål.

Den elektroniske samhandlingen ­mellom fastlegene og sykehusene har lenge vært et sårt punkt. Sykehusene kommer langt etter primærlegene i elektronisk pasientjournal, og våre sene epikriser i papirversjon har lenge vært et irritasjonsmoment. Jeg vil nå ­allikevel hevde at det er innholdet i epikrisen (og i henvisningen fra fast­legen til sykehuset) som er det viktigste.

Samtidig med at dette nummeret kommer fra trykkeriet offentliggjøres Statsbudsjettet for 2009. Ministeren har varslet at samhandling blir det viktigste området. Vi er enige i at ­samhandling er viktig, ikke minst for at pasienten skal oppleve et smidig og profesjonelt helsevesen, men for overlegene ved sykehusene er nok bevilgningene til sykehusene av størst interesse. Of vil legge sin vurdering av ­budsjettet ut på våre nettsider.