Autonomi – på godt og ondt

Å være autonom betyr – ordrett oversatt fra latin – å være sin egen lovgiver. Ordet har siden Immanuel Kant på 1700-tallet stått sentralt som ideal for moralfilosofi og politisk filosofi. Den underliggende tanken er at det enkelte menneske, som inne­haver av rettigheter og verdighet, også må få styre sitt eget liv. Ikke minst skal hvert enkelt menneske oppleve at de lover som styrer det, moralsk og politisk, ikke er påtvunget utenfra, men primært stammer fra en selv. Dette er et ideal som selvsagt ikke alltid lar seg oppfylle, men som står som en ledestjerne for veldig mye av det vi for­binder med moderne etikk og politisk tenkning.

Autonomi er i økende grad også blitt forstått som uavhengighet, det ikke å være underlagt andres overoppsyn eller autoritet. I et komplekst moderne samfunn, med mange forventninger og et omfattende sett regler og lover, er det mange – ikke minst innenfor de klassiske profesjon­ene, slik som legeyrket – som ønsker seg mer ­autonomi. De vil få bruke sitt skjønn, sin tid og sin kunnskap på en måte som lever opp til idealer de bærer inne i seg, snarere enn å bli dirigert utenfra. Å bli en samlebåndsarbeider som signerer på et ark når en jobb er fullført, og som har som hovedmål å forholde seg til budsjettrammer og få ros for regnskaps­disiplin, kan virke som profesjons­idealets rake motsetning. Men når en rekke autonome menn­esker skal koordinere sin virksomhet, blir det straks vanskeligere. For det første kan det lett bli til at man tar av andres ressurser og tråkker i hver­and­res bed. For det andre kan man på uheldig vis bli ”ensomme ryttere” som ikke klarer å samarbeide og utnytte hverandres styrke og kompetanse. (Jfr. den klassiske westernfortelling: ”En ensom rytter dukker opp i horisonten. En til, og enda en. Og til slutt er horisonten dekket av ensomme ryttere.”)

På toppen av det hele har vi i økende grad fått et ideal om den autonome pasient: pasienten som settes i stand til å ta kontroll over sin egen situasjon, få innsikt i egen behandling og gi vel- informert samtykke. Men kan da både legen og pasienten være autonome? Må ikke én styre og en annen lede…?

Positivt ideal, men med begrensninger

Vi skal ikke gi slipp på autonomi som et positivt ideal. Systemer som gir mer medbestemmelse og rettigheter til den enkelte, er også systemer som skaper maktbegrensning og forhindrer overgrep. Og selvstendige yrkesutøvere er oftest dyktigere yrkesut­øvere – det sier seg selv. Men noen utfordringer skal vi merke oss:

For det første, hva angår legens autonomi: Legeyrket representerer et fellesskap av kunnskap og innsikt, samlet på tvers av landegrenser og over generasjoner. Legen er avhengig av andres synspunkter og informasjon, og selvsagt også av en lang rekke andre menneskers konkrete handlinger (fra kontorpersonale til sykepleiere til skattebetalere). Man befinner seg i en konstant avhengighetssituasjon som man gjør klokt i å bevisstgjøre seg – og endog sette pris på. Den egen­rådige, overlegne og uavhengige legen kan litt for lett bygge opp en illusjon om egen fortreffelighet og, ja, autonomi som stemmer svært dårlig med virkeligheten.

Med dette mener jeg ikke at legen ikke skal få rom til å utøve sitt gode skjønn. Legen skal ikke oppleve at han eller hun primært er byråkrat og bare i annen rekke medisiner. Profesjonens selvbilde og tradisjon må ivaretas, og den enkelte må få føle den stolthet som ligger nettopp i profesjonens identitet. Poenget er bare at uav­hengigheten har sin grense, og at en positiv anerkjennelse av ens konstante avhengighet antagelig er med på å sikre en bedre og mer profesjonell utøvelse av jobben. Kanskje gjør det en også mer ydmyk?

Og så for det andre, pasientens autonomi: Å tenke på pasienten som en innehaver av unik verdighet og individ­- uelle rettigheter, og som ”lovgiver” i eget liv – altså: som autonom – er et viktig utgangspunkt for god pasientbehandling. Satt opp mot en hverdag der pasientene lett kan bli numre i en rekke, mer eller mindre anonyme, mer eller mindre vanskelige ”saker” overfor hvilke man skal utøve sin innsikt og sin profesjon, understreker autonomi-perspektivet at den enkelte må behandles som subjekt, ikke objekt. Alle har den samme rett til å bli ivaretatt og sett. Og kan vi endog ”løfte” hvert enkelt menneske – og la oss huske at de menneskene som legen møter, svært ofte ikke er på sitt beste og sterkeste akkurat når de møter legen! – er vi med på nettopp å stadfeste menneskeverdet og gi ­positivt innhold til ordet autonomi.

Idealets begrensning er det imidlertid like viktig å være seg bevisst. For i en lang rekke av livets situasjoner – ja, ikke minst i de situasjoner der vi ­mennesker er aller mest avhengige av omsorg og medisinsk ekspertise – er de fleste av oss ikke spesielt autonome. Et bittelite barn eller en som er senildement, en psykisk utviklingshemmet eller en neddopet pasient på operasjonsbordet, ingen av dem preges av full autonomi. Pasienten som er slått ut av smerte, eller livredd for konsekvensene av sin sykdom, er knapt i stand til å ”gi seg selv egne lover” og handle med klok over­veielse. Det er da vi må huske at ­menneskeverdet ikke er knyttet til autonomien. Dersom vi setter likhetstegn mellom å være et autonomt ­menneske og å være et menneske med verdighet, lukker vi ute mange av de aller mest sårbare menneskene, som mest av alt trenger å få befestet og beskyttet sin verdighet.

Autonomi som gjensidighet

Ut av disse betraktninger vokser det, tror jeg, et verdifullt ideal: Autonomi er noe vi søker og ønsker, for oss selv og andre. Men vi kan ikke alltid inneha autonomi i like stor grad. Avhengig av situasjon og handlingsmuligheter vil vår autonomi øke og minske, være større eller mindre. Men nettopp når én part opplever å ha mindre autonomi, kan det være at en annen part kan være med på å ”gi” av sin autonomi; ja, den part som har mer uavhengighet, kontroll og ressurser, kan gi andre uten den samme kontroll og de samme ressurser en opplevelse av mestring, en opplevelse av å bli ”løftet”.

På sitt beste handler autonomi nettopp om at mennesket løftes: at det blir herre i eget liv og opplever seg selv som viktig og unikt. Autonomien er aldri ubegrenset; både vår skrøpelighet og hensynet til våre omgivelser gjør at vi ikke kan være uavkortet autonome. Men i fellesskap kan vi hjelpe hverandre til den autonomi som kan gi glede og stolthet over å utøve sitt yrke, og som kan gi mening og verdighet selv i den vanskeligste livssituasjon.

Takk for innsatsen

av Ofs leder Arne Laudal Refsum

4 av medlemmene i Ofs styre 2007-2009 går nå av etter en langvarig innsats til medlemmenes beste. Du kan lese ­intervju med 3 av de 4 på side 26-27 i dette bladet, og legg da merke til den enorme erfaringsbakgrunn de har alle sammen, og hvor mange verv de har ivaretatt på medlemmenes vegne. Man blir ydmyk av å tenke på alle de timene som er lagt ned til beste for oss alle. Som leder av foreningens styre vil jeg her på lederplass få takke for ­innsatsen så langt, for flertallet fortsetter jo i ett eller flere verv. På vegne av det sittende styret og på vegne av medlemmene: Tusen Takk!

Henrik Syse 

Henrik Syse er filosof med master- grad fra Boston College (USA) og doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Han er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning, der han særlig arbeider med krigens etikk og folkerett. Han har også arbeidet med etikk i andre sammenhenger, blant annet relatert til næringslivet og helsevesenet. Hans siste bok er «Måtehold» (Oslo: Cappelen Damm, 2009).»

Henrik Syse e-post: henrik@prio.no