Kjære kolleger

At vi i dette nummeret fokuserer på ”Autonomi” i et legeperspektiv, skyldes nok i stor grad redaktørens teoretiske fokus for tiden. Opptjent permisjon tas ut i form av et ”Erfaringsbasert masterstudium i helseøkonomi og ledelse” som vi omtalte nummer 1, 2009. Jeg ligger altså ved universitetet, det er et privilegium og har man anledning, er dette noe som kan anbefales. Mange har gjort dette før meg, og gitt til dels ekstatiske tilbakemeldinger.

Ikke bare kolleger med lederambi­sjoner vil ha utbytte av dette, – alle som oppdager sitt eget kikkert-syn etter en del år i sitt eget fag, får hjelp til ”å løfte blikket”. Ikke uventet får man da øye på andre horisonter – riktignok fortsatt innenfor helse, men man får samfunnsperspektivet. Ny kunnskap, historisk overblikk og tid for refleksjon gir anledning for noen nye tanker om prosesser en står oppe i og prioriter­inger som nok må gjøres. Alle burde, som ønsker det, få anledning til dette.

Men, hvorfor så mye om autonomi? Fordi begrepet beskriver noe historisk og grunnleggende ved legeprofesjonen som nå er utfordret. Legen har siden Hippokrates hatt en helt selvfølgelig selvstyrthet, idet både faget og yrkes­etikken har vært definert innenfor selve profesjonen. I det moderne industrialiserte helsevesen utfordres dette grunnleggende forhold ved at kunnskap og etikk eksternaliseres mer og mer gjennom økende prosedyreforskrifter og lovverk. Mer og mer er legens virksomhet styrt av ytre regelverk og økonomiske premisser; en stadig større del av tiden går med til å tilfredsstille juridiske krav og til å møte dokumentasjons- og kontrollkrav som moderne målstyringsverktøy medfører. Dette er en utvikling som omfatter alle deler av samfunnet og derfor også vår profesjon.

Utviklingen er logisk. Jusen beskytter både pasienter og leger, prosedyrer sikrer faglig god behandling – og dette er naturligvis av det gode. Presist kan man si at medisinens formålsrasjonalitet er i ferd med å erstattes av jusens normrasjonalitet. Hensikten er ikke å dramatisere dette, men forholdet fortjener å trekkes frem; den autonome lege blir kanskje heteronom – styrt av andre.

En undersøkelse blant kolleger for å kartlegge tilfredshet i yrket definerte allmennleger og privatpraktiserende spesialister som de mest tilfredse. Det er selvsagt flere mulige forklaringer på et slikt funn, men ett forhold kunne være disses fremdeles forholdsvise større grad av ”selvstyrthet” i arbeidet. Kolleger oppgir som frustrerende i stadig større grad å være forpliktet på formalia. De opplever at deres spillerom for individualisert behandling med basis i faglig skjønn gradvis snevres inn.

En slik utvikling kan være problem­atisk og bør interessere alle parter. Et endret meningsinnhold kan påvirke våre holdninger til arbeidet, vårt forhold til pasientene og vil kanskje i langt mindre grad stimulere forskningen. Ny kunnskap oppsto tidligere først og fremt ”innenfra” i profesjonen selv, i en ny situasjon vil kanskje ikke den moderne legen føle at dette mandatet påligger ham like sterkt? Tapet av autonomien og industrialiseringen av helsevesenet passiviserer legen – ingen ønsket utvikling sett fra pasientens side.

Vi har forsøkt å belyse begrepet fra ulike synsvinkler og lar filosof Henrik Syse definere begrepet i denne sammenhengen først. Vi har ellers invitert Reidun Førde til å se på de etiske aspektene og Reidar Tyssen til å redegjøre for autonomiens betydning for yrkesgruppen – helsemessig. Inger-Lise Haakstad gjør seg betraktninger som kollega og Anne-Kari Bratten reflekterer over autonomibegrepet som forhandlingsmotpart. Haldor Slettebø, nevrokirurg og leder på klinikknivå beskriver den vanskelige mellomlederposisjonen i feltet mellom krevende økonomi, jus og kvalitet og forsvarlighet i pasientbehandlingen. Trange kår for legelig autonomi også her, og på de fleste måter en vanskelig posisjon – anbefales lest.

Hovedtemaet har fått relativt stor plass denne gang. Jeg tror det likevel er riktig, fordi det egentlig dreier seg om en liten ”stille revolusjon” – det kan ikke være feil å reflektere over hva endringene kan bety. Målet må være å bevare vår faglige autonomi i et samspill med de skiftende ytre forutsetninger for vår yrkesutøvelse.

Vi berører ellers viktige tema som fremtidens mulige medisinske turisme og en orientering om Helsepersonellnemnda. I forbindelse med ECON-rapporten og valgkamputspill henvendte vi oss til de politiske partier med noen konkrete spørsmål som vi – noe for sent riktignok i forhold til valget – presenterer i tabellarisk form. Som vanlig er det fast FaMe spalte – Jannicke Mellin-Olsen takker for seg som leder, og det er Anestesifaget som presenterer seg selv.

God lesning!