Masteroppgave i sosiologi om legers autonomi

• Hva er årsaken til at du valgte å se på legers autonomi i din masteroppgave? Jeg er fortsatt opptatt av autonomi, og særlig legers. Dette henger nært sammen med mitt politiske engasjement – jeg er opptatt av hvordan strukturelle endringer påvirker folks hverdag. Som politisk aktiv på venstre- siden har jeg vært spesielt opptatt av innføringen av markedstenkning og bedriftsøkonomi i helsevesenet.

• Du definerer i oppgaven din autonomi som bestående av individuell frihet og legitimitet. Den individuelle friheten deler du igjen opp i positiv frihet bestående av restriksjonene pålagt legen av regelverk/prose­dyrerøkonomihensyn osv, og negativ frihet som fravær av slike hindringer. Umiddelbart tenker jeg sett fra et autonomiperspektiv at betegnelsene burde vært motsatt? Hvis man tenker seg at negativ frihet utøves innenfor et område gitt av det som er definert som positiv frihet (handlingsbegrensninger), behøver det ikke å være motsatt. Dette skyldes at opplevelsen av å være autonom avhenger av hvorvidt den positive friheten oppleves som legitim – ­dersom handlingsbegrensningene er for mange og plagsomme vil de ikke oppleves som legitime og legen vil pr. den definisjonen jeg bruker ikke være autonom.

• Du sier at dersom legen aksepterer de begrensingene hun/han underlegges, dvs den positive friheten, så vil legen allikevel oppleve autonomi for resten av sin virksomhet. Er begrensninger i autonomi bare en tilvenningssak, eller går det en endelig grense? Personlig tror jeg at det definitivt går en grense, og nettopp derfor er det interessant å se på autonomi hos leger og andre som jobber i helsevesenet.

• Vil leger som har vært lenge i yrket, og som dermed har opplevd endringer i de frihetsbegrensningene som omgir han eller henne fra myndigheter oppleve større grad av tap av autonomi enn de unge legene i din undersøkelse? Det er og var min antakelse – dette fordi de eldre og mer erfarne legene har opplevd en tid uten ISF, FLO og det enorme informasjonssamfunnet som er i dag. Jeg tenker da spesielt på hvordan pasientene ofte har stilt sin egen diagnose før de møter til legetime.

• Store reformer innen helsesektoren, som fastlegereformen, foretaksorganiseringen, innsatsstyrt finansiering og pasientrettighetslov har endret arbeidssituasjonen til legene. Er det noen av reformene som spesielt har utfordret legenes autonomi? Alle reformene kan utfordre legers autonomi på ulike vis. For eksempel kan innsatsstyrt finansiering svekke rommet for skjønnsutøvelse, da det er tatt politiske beslutninger om hva som lønner seg for et helseforetak. Med foretak forsvinner deler av den positive effekten av desentralisert beslutningsmyndighet. Sykehusene blir til bedrifter som må tjene penger. Fast­legeordningen er også en viktig re­- form som kan utfordre legers autonomi – særlig fordi fastlegene er nødt for å ta det administrative arbeidet som følger med jobben. En sykehuslege kan i større grad velge jobber som ikke innebærer administrative oppgaver. Til slutt har både pasientrettighetsloven og den generelle tilgangen på medisinsk informasjon vært med på å styrke pasientenes autonomi hvilket, igjen, kan være utfordrende for legens autonomi.

• Vil et økende gap mellom pasient­ens forventninger på den ene siden og samfunnets vilje til å stille ressurser til rådighet på den andre siden føre til at legen som pasientens advokat og samfunnets portvokter kommer ytterligere i skvis, og dermed får sin autonomi ytterligere svekket siden ingen er fornøyd? Jeg tror dette avhenger av hvordan ressursere fordeles. Rollen som pasientens advokat på den ene siden og samfunnets portvokter på den andre er noe leger er bevisst og de klarer å balansere disse hensynene på en god måte. Det jeg frykter er at ressursene skal bli så knappe at legene tvinges til å legge hovedvekt på portvokterrollen.

• Du skriver:» I tillegg er det politiske grunnlaget for autonomien svekket fordi profesjonen har mis­lykkes med å beskytte pasienter fra inkompetente leger og dårlig ­standard». Dette er sterke påstander, kan du belegge dem bedre? Påstanden er kanskje litt flåsete, men som jeg skriver: «De profesjonelles autonomi er tilkjempet og opprettholdt på politisk plan. De profesjonelle får beholde kontrollen over sitt eget virke på bakgrunn av deres kunnskap. Deres profesjonsetiske normer og verdier skal sikre at illegitim praksis ikke fore­kommer». Når Dagbladet lager en sak om en lege som har opptrådt uetisk, forteller dette lekfolk og politikere at det faktisk forekommer «illegitim» praksis i legestanden. Tilstrekkelig med offentlige fortellinger om situasjoner hvor leger har opptrådt illegitimt vil bidra til å svekke det politiske grunn­laget for legers autonomi. Ekstern kontroll kan bidra til å gjenopprette tillit og igjen styrke autonomien. Jo mer tillit legene har, jo større er potensialet for opplevelsen av autonomi.