”Medical tourism”– hva skjer og hva kan det komme til å bety for oss her i landet?

Dubai åpner Healthcare City i 2010 hvor både Harvard Medical School og Mayoklinikken er involvert og forskningen skal ivaretaes av Dubai Harvard Foundation for Medical Reseach.

Tyskland har i mange år tatt i mot pasienter fra rike oljestater, fra andre europeiske land og også fra USA. The Arab German Health Foundat­ion anslår at det er rundt 15 millioner russere som har råd til behandling ved private sykehus og som ikke får tilgang til helsetjenester av god nok kvalitet der hvor de bor. Disse skal nå lokkes til Tyskland.

Flere store og anerkjente medisinske institusjoner etablerer filialer i asiat­iske land. India og Thailand leder an sammen med Singapore og Filippin­ene. Myndighetene har laget strategier for hvordan de skal få fart på helseturismen og de arbeider mål­rettet. Kapasiteten på sykehusene økes og forskningen styrkes. De har en liberal politikk mht stamcelleforsk­ning, de utvikler egen farmasøytisk industri og produksjon av medisinsk-teknisk utstyr.

Indias mål, ”Indian Vision 2020”, er at helseturisme om noen år skal være den største næringen etter IT-industrien. De regner med at de kan gi et godt tilbud til en million helseturister i 2012. Ortopedisk kirurgi som hofte- og kneoperasjoner, hjertekirurgi og organtransplantasjoner er mest etterspurt. Kina kommer sterkt etter og det siver ut informasjoner om at ­organer fra henrettede fanger blir donororganer.

Det er også flere land som tilbyr ­helsetjenester så rimelige og tilsyne­latende så gode at pasienter kan og vil kjøpe dem uten støtte verken fra trygden eller forsikringsselskaper. Folk reiser mer og mange har lange og gjentatte opphold utenfor landet. De blir godt kjent med tilbudene andre steder og får tiltro til tjenestenes kvalitet. Sykehusene tilbyr sine tjenester på bl.a. reiselivsmesser. Gjennom akkreditering og allianser med velrenomerte sykehus/forskningsinstusjoner jobbes det intenst for får internasjonal anerkjennelse.

Det er kommet håndbøker tilgjengelige på internett, som i detalj beskriver hvordan man finner den beste sykehusbehandling for ulike lidelser og råd om hvordan man bør agere som helseturist – what to do and what not to do.

I Norge har mange arbeidsgivere et helseforsikringstilbud som om ­nødvendig, innebærer behandling i ut­landet og da ikke bare for de ansatte, men også for deres familier. Om vi i spesialisthelsetjenesten ikke kan yte tjenester av internasjonal ­kvalitet også mht ventetid, generell service som bl.a. gode rom, tilpasset kosthold, tilstrekk­elig tolketjeneste, rehabilitering i vakre omgivelser osv. så kan det hende vi får mindre å gjøre om noen år.

Det er ikke bare de ”rike” som reiser og blir behandlet utenfor landet, mange ”vanlige” mennesker i vårt land tar seg råd til ”utebehandling”. Ungdommene fikser tennene sine i Thailand for en brøk del av prisen her hjemme. Etter hvert blir de eldre og får andre ting som trenger reparasjon og da er veien kort til et system som de allerede har gjort seg kjent med og som de liker bedre enn hva vi har å tilby.

Hva kan vi gjøre for å bedre forutsetningene for tilstrekkelig og god spesialisthelsetjeneste for alle her i landet med fullt fokus på kjernevirksom­heten?

I ukeavisen Ledelse den 28.08.09, ­uttaler NHH-profesor William Brochs-Haukedal følgende om system­ene sykehusene hos oss nå ­styres etter:

”Det er en farlig utvikling, som må stoppes”.

Han er ekspert på ledelse og mener at New Public Managment, fagbetegn­- elsen på de prinsippene sykehusene styres etter, fører til de alvorligste frustrasjonene blant de ansatte. Det er etter hans mening et upersonlig og autoritært system av budsjetter, rutiner og mål, som tar fra de ansatte motivasjon og arbeidsglede og setter kortsiktige resultater foran medisin­faget og livskvaliteten til pasientene. Brochs-Haukedal får følge av andre eksperter i denne kritikken står det i artikkelen som er skrevet av Bjørn R. Jensen.