De fleste vil vel likevel føle at det er godt å komme i gang igjen; jobben er et gode som gir de fleste viktig mening gjennom faglige utfordringer, pasientkontakt og kanskje et godt arbeidsmiljø?

Vel, hverdagen i Helse-Norge er også som et opprørt hav og det koker ikke bare av naturlige arbeidsoppgaver. Nei, i de fleste foretak er den like mye nå preget av endring og usikkerhet. Pasientbehandlingen, vår primære oppgave, eller produksjonen som det nå heter etter innføringen av ny terminologi tilpasset den merkantile doxa, er underlagt klare mål. Disse må nås og helst overgås, – avvik dokumenteres ved søylediagrammer og røde tall og søyler må forklares og innhentes. Man driver ”målstyring”, et moderne verktøy innenfor New Public Management.

I disse dager hvor det budsjettmessig står så dårlig til med mange foretak, preger jakten på forklaringer mye av hverdagen. Kravet om oppretthold­else av produksjonen er ubetinget, begrunnet i den manglende kontroll over den andre siden, utgiftene. Dette pisker opp tempoet i seg selv, men også fordi man like mye leter etter nye måter å organisere arbeidet på – det er nå til dels svære prosesser i gang, men enda flere mindre helt ned på avdelingsnivå. Omorganiseringene avstedkommer møtevirksomhet på ”idemyldringsstadiet”, planleggings- og gjennomføringsstadiet.

Disse prosessene skjer parallelt med et ubønnhørlig krav om oppfyllelse av alle måltall. Det mest moderne kjenne- tegnet ved dem er at de skal gjennomføres på kort tid – de skulle ”helst vært gjort i går”. 3 møter er typisk, ett for å hilse på, ett for diskusjon og ett for konklusjon. Mange er skeptisk til verdien av dette – i tillegg til at de ikke kan utelukkes å ha ødeleggende følger for produksjonen både kvantitativt og kvalitativt. Det er ingen overdrivelse å si at en slik langvarig unntakstilstand kan ha følger også for pasientsikkerheten.

Fokuset på økonomien er snart alt­overskyggende. I sommerferien kom det varsel om forverrelse i budsjett­situasjonen med skjerpede krav om forsert gjennomføring av alle foreslåtte innsparingstiltak og samtidig begrens­ninger i faglige reiser til et minimum og forskningsmidler ble satt på vent. En får forståelse av virkelig krise, dette har nå pågått i flere år og situasjonen settes bare mer på spissen. Fokuset på økonomi dominerer fullstendig over et mer nærliggende krav om kvalitet og fagutvikling.

En presisering: Det er ikke slik at man ikke godtar eller er enig i nødvendigheten av å ta ansvar for å oppnå budsjettbalanse. Omorganisering kan være helt nødvendig for å oppnå dette – og, det innebærer ofte samtidig en forbedring av tilbudet til pasienten. Ingen må imidlertid si at de pågående prosesser jeg kjenner til primært er begrunnet i det siste. Det er de opp­arbeidede underskuddene som motiverer omveltningene vi strever med i det daglige, det er det liten tvil om.

Ser vi rundt oss har vi naturligvis ­rikelige resurser i forhold til de fleste, men fattigdommen merkes som beskrevet, den legger beslag på arbeidskraft og legger foreløpig ”et vått håndkle” over forskning og etterutdanning – det siste er kanskje det verste i et lengre tidsperspektiv. Det er ofte fokus på svakere prestasjoner i norsk forskning generelt internasjonalt enn man ønsker, dette bidrar negativt. Den økonomiske situasjonen er uten tvil vanskelig, men når får selve til­takene uakseptable konsekvenser? Det er tankekors at noe av politik­ernes beslutningsgrunnlag tydeligvis er svakere enn man tror, jfr. ECON-rapporten som vi henviste til i forrige utgave. Den er ihvertfall et tanke­vekkende innlegg i debatten.

Så kom det en pandemi. Skremmende for leg og lærd og betydelig krise­stemning som naturlig er. Helsemyndighetene forberedte seg på utbredt sykdom, svekket arbeidsliv og mulig stor dødelighet, alvorlig for landet. Likevel ble det raskt klart at omfang og alvorlighet lignet mer det vi kjenner fra sesonginfluensa, kanskje mildere. En kan forstå myndighetenes valg av strategi, utgangspunktet tatt i betraktning. Et stort antall respiratorer (400) ble skaffet og vaksiner for alle landets innbyggere ble innkjøpt – det er brukt oppunder 2 milliarder kr på dette. Det er jo selvsagt betryggende å oppdage at det ikke er helt tomt i kassen, men jeg syns det reiser noen spørsmål når man forut for dette flere steder får ”nei” til det man oppfatter som helt nødvendig utstyrsfornyelse under henvisning til økonomien.