Helse som handelsvare
Av overlegeforeningens leder Arne Laudal Refsum
Sykehusstyrene har vært aktive brannslukkere etter at skandalene kom, men hvor var de på forhånd?
Det har vært en tung start på 2010 for sykehusene. Den ene ”skandalesaken” etter den andre har versert i media og direktører har tatt sin hatt og gått. Mange av sakene er fortsatt under granskning av et eller annet tilsyn og/eller politi, slik at jeg mener på ingen måte å forhåndsdømme noen.
Ventelistesaken ved sykehuset Asker og Bærum har på en urettferdig måte vært med på å svekke omdømme til hele det nydannede Vestre Viken. Selv om jeg tror at mange sykehus fikk et spark bak til å gå gjennom egne ventelister, og rydde opp i disse før det ble offentlig skandale, så bærer denne spesielle saken preg av, dersom man skal tro media, en aktiv og bevisst omgåelse av regelverket for å unngå brudd på behandlingsgarantien. Hvorfor? Jeg tror ikke dette har med økonomisk gevist eller tap, men det har med omdømmebygging å gjøre. Et sykehus med korte ventelister og ingen brudd på behandlingsgarantien fremstår som veldrevet og vellykket. Man har kanskje gitt styre og eier et glanset bilde av virkeligheten, i stedet for å fremvise behovet for mer ressurser. Er det slik at utvelgelsen av ledere gjør at vanskeligheter blir tildekket før rapportene går videre oppover i systemet? Direktøren gikk, som om det hjalp noe. Sykehuset var visstnok ISO-sertifisert rett før skandalen dukket opp. Er det dette man kaller Keiserens nye klær?
Nordlandssykehuset mistet også sin direktør. Han visste mer om operasjonene som var foretatt til tross for at Helse Nord hadde foretatt en funksjonsfordeling av denne typen operasjoner til universitetssykehuset. Klinikksjefen gikk også, og våre overlegekollegaer som hadde utført operasjonene ble hengt ut med navn og bilde i riksdekkende medier, mens Helsetilsynet enda ikke hadde fått satt ned noen granskningsgruppe. Til og med helseministeren var med på forhåndsdømmingen av våre kollegaer. Det hele bar preg av en offentlig henrettelse. Det er sikkert noen journalister som kan få en ”skup-pris”, selv om det kanskje viser seg at pasientene har fått den rette behandlingen, indikasjonene har vært riktig stilt og komplikasjoner riktig håndtert. Som fagsjef Jan Norum i Helse Nord uttalte: Dette dreier seg om et brudd på interne regler, ikke noe lovbrudd. Men hva er det som får et sykehus til å bryte reglene på denne måten? Har prosessene i regionen omkring funksjonsfordelingen vært gode nok og inkluderende nok, eller har de virket som diktat ovenfra med ferdig trukkede konklusjoner? Det gjør ikke regelbruddet mer akseptabelt. Er prestisjekampen mellom sykehusene så sterk? Pasientene og helsetjenesten er tjent med at vi ”konkurrerer” på kvalitet, men det kan ikke gjentas ofte nok at helsetjenester er ikke noen ordinær handelsvare.
Når staten overtok de tidligere fylkeseide sykehusene i 2002 var det på slutten av New public Managementperioden, hvor Margaret Thatcher og Ronald Reagan la opp til konkurransetenkning i den offentlige forvaltningen, samtidig som forbrukerne skulle få større valgfrihet. Det skulle skapes et marked innen helsetjenestene også i Norge. Pengene skulle følge pasienten, stykkprisfinansiering, og pasienten fikk fritt sykehusvalg. Det har vært en formidabel aktivitetsøkning i sykehusene, men nå har vi sett det jeg oppfatter som stygge utslag av denne markedstankegangen.
Bare et lite spørsmål til slutt: Sykehusstyrene har vært aktive brannslukkere etter at skandalene kom, men hvor var de på forhånd?