Kjære kolleger

Dette nummer av Overlegen handler litt om utdanning – av neste generasjons spesialister. Det er grunn til å tro at premissene for denne helt grunnlegg­ende delen av vår virksomhet er i ­endring. Mye er endret allerede. Det bør hele tiden endres, for å gjøre den bedre. Det å ”gi faget videre” er noe vi alle deltar i, hver på vår måte – noen har et særskilt undervisningsansvar, andre gjør jobben og viser med det hvordan ting skal gjøres.

Den virksomheten er selve nerven i vår virksomhet – ved siden av det å tjene de vi er til for – pasientene. ­Finner ikke kunnskaps- og erfaringsoverføring sted, dør faget og pasient­ene – vi alle bærer følg­ene! Det skjer heldigvis ikke, vårt kolleg­ium preges av entusiaster som elsker sitt fag og villig lærer det bort – til interesserte studenter og yngre kolleger. Jeg tror ikke dette er mye annerledes enn før. Uansett tema vil faglighet og beting­elsene for lege/pasient forholdet, selve yrkesutøvelsen være aktuelt å fokusere på. Jeg har derfor tatt med en artikkel av filosof A J Vetlesen som beskriver erfaringer fra andre yrkesgrupper der det mellommenneskelige er sentralt – erfaringer med endringer utenfra som er parallelle til vår hverdag. Han ana­lyserer hvordan det som for oss oppleves som et moralsk problem, for politikere og ledelse er mer et organisatorisk problem; det blir ­tydeligere hva som er motsetningene. Den er klippet fra ”Sykepleien” med tillatelse og anbefales.

”Kvalitetsmodell” er et målstyringsverktøy som vekker bange anelser hos mange. Igjen et honnørord som Ala en trojansk hest medfører omkastninger, tidkrevende arbeidsgrupper og nye ­skjemata og prosedyrer i praksis. En riktig inkarnasjon av det man ikke helt føler seg hjemme i for å si det slik. Det er jo ikke det at man ikke vil ha kvalitet – det har man alltid strevet etter og lenge før de ”sist-ankomne” kastet seg over temaet med sine verktøy og beslaglegger ytterligere deler av vår arbeidstid. Jon Helle har sett på den danske modellen som i mindre grad synes å være til for politikere og byråkrater enn den tilsvarende norske.

Det er nok av utfordringer og de ­kommer jevnt – tempoet gjør det ­vanskelig å være tilstrekkelig oppmerksom på følger endringer kan få, man må derfor problematisere og debattere. Eier har ikke samme interesser som den medisinsk faglige profesjon – det er ganske opplagt og lite oppsiktsvekkende. Vi kan også beskyldes for først og fremst å se våre egne behov, men for de fleste av oss gjelder at vi står i en hverdag i endring og som vi har stadig mindre kontroll over – men samtidig er ansvarlige for! Vi kommer oftere ”i heisen”, helseves­enet er et takknemlig bytte i media.

Vår arena, sykehusene, utsettes for store endringer – noen helt nødvend­ige, andre faglig tvilsomme og bare økonomisk motiverte. Vi har en stund latt oss fortelle at ledelse er et helt eget fag og derfor havnet mer i bakgrunnen i styring­- en av disse prosess­ene. Det mangler ikke på engasjement i korridorene, i lunsjen, over operasjonsbordet – men, det hjelper lite om det ikke tas videre. Forblir det der, gjærer det bare som en ”klage og syte – kultur”, noe som forsurer arbeids­dagen og er ødeleggende for alle.

Det er derfor nødvendig for oss å gjøre oss gjeldende i debatten, være den faglige garantisten, si fra når omorganiseringer åpenbart medfører et dårligere tilbud for pasientene.

Vi må ikke stille vårt lys under en skjeppe – det er ikke sant at ledelse er et eget fag som kvalifiserer til å lede hva det skal være – det er en tros-­retning og ikke noe mer. Vi må derfor gjøre oss gjeldende.