Kvalitetsindikatorer – hva for hvem?
Skal et nytt nasjonalt kvalitetssystem først og fremst lages for byråkrater og politikere eller primært fokusere på kvaliteten i de enkelte pasientmøter?
Innlegg av Jon Helle, nestleder i Ofs styre
”Kvalitet” er et in-ord i helsevesenet. Alle vil ha det. Noen må måle det. Få vet hvordan. Nåværende kvalitetsindikatorer i norske sykehus oppleves som lite klinisk relevante. Men nå er noe nytt på gang i Norge; Kunnskapssenteret har kommet med en start, et forslag til rammeverk for et nasjonalt kvalitetsindikatorsystem. Men Danmark har kommet lengre og fokuserer annerledes. Kan vi lære noe av ”Den Danske Kvalitetsmodell” (DDKM)?
Den danske modell
Danskenes modell har en klinisk innretning. Formålet med modellen, som nå er implementert i Danmark, ”var bl.a. at fremme gode og sammenhængende patientforløb, hvor patienterne direkte oplevede en forbedring af kvaliteten, samt at definere god kvalitet på et internationalt højt niveau” (Ugeskriftet for Læger 171/20 2009). Modellen er nasjonal og obligatorisk og er utviklet i samarbeid mellom nasjonale og regionale myndigheter, sykehusledelse og fagmiljø.
Det er så langt laget 104 standarder innen tre kategorier;
- 35 organisatoriske standarder, bl.a. 10 innen kvalitets- og risikostyring
- 54 generelle pasientforløpsstandarder, bl.a. 6 om diagnostisering, 6 om medisinering
- 15 sykdomsspesifikke standarder, guidelines for noen tilstander, bl.a. apopleksi, lungekreft og schizofreni
Standardene er som hovedregel blitt utarbeidet i samarbeid med relevante fagpersoner.
Modellen baserer seg på akkreditering med ekstern survey hvert tredje år. Vurderingen ser til om det foreligger aktuelle retningslinjer, om de er kjent og brukes av de ansatte, om data rappor- teres og om det iverksettes tiltak for kvalitetsforbedring. Man sjekker således om institusjonen gjør det de skal gjøre på systemnivå og om det som meldes av feil, faktisk blir omsatt til læring i det daglige arbeidet. Man måler ikke behandlingsresultatene på hver pasient. Resultatet av akkrediteringen offentliggjøres, og institusjonene blir enten akkreditert, eller akkreditert med merknader, eller ikke akkreditert.
Kunnskapssenterets forslag
Kunnskapssenterets forslag til ramme- verk for nasjonalt kvalitetsindikatorsystemet (Rapport fra Kunnskapssenteret nr. 16-2010, juni 2010) munner ut i 18 anbefalinger. Denne rapporten synes å legge mer opp til et styringsfokusert system, for byråkrater og politikere. De to første anbefalingene indikerer denne retningen:
Anbefaling 1, Formål, sier at ”hovedperspektivet for systemet skal være helsepolitisk styring og læring. Dette omfatter
- Samfunnsmessig legitimering og kontroll: for å gi allmennheten innsikt i helsetjenestens ytelser i samfunnsmessig og helsepolitisk sammenheng
- Virksomhetsstyring: som verktøy for helsepolitisk styring og ledelse i helsetjenesten”
Anbefaling 2, Målgrupper for det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet, ”er i prioritert rekkefølge:
- Det politiske nivået, helseforvaltningen og ledere på overordnet nivå i helsetjenesten
- Allmennheten, pasienter og pårørende
- Personell/ledere i helsetjenesten på lokale nivåer
- Forskere innen ulike områder .
- Studenter og undervisere på alle nivåer i helsetjenesten”
- Her kan man få inntrykk av en grunnleggende forskjell i vinklingen mellom Den Danske Kvalitetsmodell og Kunnskapssenterets forslag: Er den danske mer klinisk fokusert på læring i hverdagen og det norske forslaget mer rettet mot politikk og styring og regulering? Er dette i så fall et godt utgangspunkt for å alliere seg med gode fagkrefter i klinikken?
Regionale planer
På RHF-nivå har kvalitet fått en noe mer synlig plass. For eksempel står det i Strategi 2020 for Helse Midt-Norge, vedtatt av styret i juni 2010:
– ”Helse Midt-Norge skal ta i bruk indikatorer for behandlingskvalitet og pasienttilfredshet”
– ”Styret ber om å få seg forelagt en dokumentasjon som viser kvaliteten i behandlingen ved regionens forskjellige sykehus”
Legeforeningen
Legeforeningen og Overlegeforeningen har alltid hatt fokus på kvalitet i helsevesenet, særlig i tider da økonomi har fått relativt større oppmerksomhet. Vi ønsker at sykehusene skal være lærende organisasjoner med fokus på diagnostikk og behandling av pasienter. Skal myndighetene lykkes med å få gode kvalitetssystemer som gir mening i norske sykehus, må de sikre følgende: Systemene må primært støtte opp under kvalitetssikring og – heving der helsehjelpen utøves, i den kliniske virksomhet. Da får man den beste involvering av helsepersonell og grunnlaget for pasientsikkerheten bedres.
Mer om den danske modellen kan leses i Ugeskriftet for Læger (UfL 171/20 2009 s. 1660 ff) eller på www.ikas.dk (Institutt for kvalitet og akkreditering i Sundhetsvæsenet) .
Forslaget til Kunnskapssenteret ligger på www.kunnskapssenteret.no under aktuelle publikasjoner på hovedsiden. (http://kunnskapssenteret.no/Publikasjoner/9833.cms)