Spesialiseringen

Langsomt blir faget vårt eget, sa kollega Fugelli. Med det indikerer han selvsagt at dette er en prosess som tar tid. ”It´s more to it” enn å lære seg prosedyren, teorien, håndverket. Man snakker om legekunsten. Det er en allmenn erfaring at det tar tid å bli god – særlig gjelder dette kommunikasjon og teknisk finess. Først lenge etter spesialistgodkjenningen går erfaring, trening og menneskekunnskap opp i ”en høyere enhet” for å si det generelt, og litt pompøst.

”How doctors think” (1), en bok jeg har lest i det siste tar for seg medisinens egenart som fag og hevder at det verken er tale om vitenskap eller de tekniske ferdigheter, men praktisk resonnering. Aristoteles hadde et ord for dette –phronesis. Biologisk og medisinsk vitenskap, tekniske og prakt­iske ferdigheter sammen med den kollektive profesjonelle erfaring er grunnlaget man baserer sin vurdering (clinical judgement) av det enkelte pasienttilfellet på: Vitenskaplige fakta, guidelines – hvordan skal de komme denne pasienten med sin individualitet til beste? ”The widespread misdescription of medicine as a science and the failure to appreciate its chief virtue, clinical judgement or phronesis, amount to a visual field defect in the understanding of medicine”(sit).

Med denne forståelsen som utgangspunkt blir det paradoksalt at man synes å ha så lite fokus på spesialiseringen og etterutdannelsens kår i det daglige. Selv om man snakker om både forskning og utdanning som viktige oppgaver, er realiteten på vei til å bli en annen. Mange opp­lever allerede at dette dukker opp først og fremst i festtalene og når man skal profilere seg i media. I den daglige drift treffer man de organiseringer som sikrer bunnlinjen.

En forutsetning for modning og foredling med tiden som går, er at man vedlikeholder og øker sin teoretiske kunnskap gjennom etterutdanning – man blir ikke automatisk bedre med årene. Det er fullt mulig, om ikke vanlig, å praktisere faget med det man en gang fylte sitt hode med.

Kårene for spesialistenes muligheter for videre og etterutdanning er derfor den ene siden av dette komplekset. Den andre er betingelsene for leger i spesialisering (LIS). Grunnlag og vedlikehold er like viktige – og salderinger må overvåkes og motarbeides. Industrialiseringen har medført et fokus på strømlinjeforming og ”fasttracks”. Man vil ikke bare korte utdanningstiden, men undersøker muligheten for å komme i mål med dr.grad på samme tid (”dobbelt løp”). Målet er effektivisering og ressursutnyttelse og har i vår tid en begrunnelse som tas for gitt. Både kapasitetsutfordring­ene og fordeling av fellesgodene motiverer stadig evaluering av måten man driver på. Behovet for nye spesialister er stort og effektivisering av utdanningsløpet er derfor et hett tema.

Arbeidstiden er en viktig faktor som har endret seg. Den er blitt kortere – den vil bli stadig kortere ettersom EU regler implementeres. Legitime arbeidstidsreguleringer medfører at færre er tilstede i den daglige drift, det er relativt få om et økende antall rutinepregende arbeidsoppgaver/arbeids-stasjoner og tiden for virkelig trening i ­ferdigheter (feks operasjoner) blir knapp. Knapp i forhold til hva som har vært ansett nødvendig. Det argumentet blir som regel møtt med at man har organisert arbeids­dagen ved avdelingen for dårlig – smartere organisering skal løse problemet.

Driften er en annen faktor. En godt regulert drift er den sikreste vei mot budsjettbalanse og den overkjører derfor alt annet. LIS er viktige innsatsfaktorer i ­driften og må fylle sin rolle i framføringen av pasienter til behandling, etterpå kan de gå på operasjonsstua, hvis det er slikt som er faget. Driften begrenser muligheter for å dra på kurs – utenom høytider og sommerferie skal det være full drift, lyder det. Driften har mindre toleranse for opplær­ingssituasjonen, fordi den er tidkrevende. Oftere er det spesialistene som opererer og LIS som sorterer og leverer. Mester/Svenn situasjonen var selvsagt og sentral i arbeidssituasjonen, men er blitt mer sjelden og oppstykket av de nevnte utfordringer.

Mange er de forhold som fort kan svekke betingelsene for den beste utdanningen. Kvaliteten må faget selv sette ­standarden for og evaluere endringer som velter på med dette for øyet.