”I Finnmark har alle vært grønne” – fra pleiemedhjelper til adm. dir.

Jeg er blitt oppfordret av styre­medlem i Of Margit Steinholt til å skrive om hvorfor jeg fra 1.1.11 ble administrerende direktør i Helse ­Finnmark. Jeg har tatt skriveutfordringen, idet det gir meg anledning til å reflektere over mitt eget valg.

Det har alltid vært noe spesielt med Finnmark for meg. Den 1.1.11 tiltrådte jeg i min sjette jobb i Finnmark over en periode på 33 år: først som pleiemedhjelper en sommer på Båtsfjord sykestue i 1978, så sommervikar som student på Hammerfest Sykehus i 1980, deretter turnuskandidat på ­Kirkenes Sykehus i 1982, sivilarbeid­ende lege på BUP-Kirkenes, etterfulgt av overlege og avd. overlege på Barneavdelingen for Finnmark fylke på Hammerfest i 1989 og til slutt som adm.dir. for Helse Finnmark. Jeg har likt meg i det marginale. Der hvor det en gang manglet helsetilbud, har dette gitt meg anledning til å bidra til ut­viklingen.

Jeg kom da fra en jobb som jeg trivdes godt i, som klinikksjef på Barne- og ungdomsklinikken på UNN hvor jeg de siste 10 årene har ledet utviklingen av et integrasjonsprosjekt mellom barne- og ungdomsmedisin, barne- og ungdomspsykiatri, medisinsk genetikk og barnehabilitering som også ­inkluderte et større byggeprosjekt.

Jeg hadde det egentlig bra på UNN, men oppfattet at jeg hadde løst mitt oppdrag med etableringen av den nye klinikken slik jeg hadde fått oppdraget av daværende adm.dir. Knut Schrøder ved ansettelsen i 2001. I tillegg har jeg alltid tenkt at ”all ledelse har sin tid”. Den dagen jeg i 2001 kom til UNN fra Finnmark, begynte jeg å se meg om etter ”den neste lederen”. Der ingen går foran, følger ingen etter. Der noen sperrer veien, slippes ingen frem. Da jeg sluttet på UNN 1.1.11, var hun klar.

Selv om jeg har vært leder siden 1991, har jeg alltid vært opptatt av faget, som barnelege, som generalist med dybde (kardiologi, nyfødtmedisin og psyko­somatikk). Jeg var kliniske aktiv i full tid fram til 2005 og sporadisk klinisk aktiv helt fram til jeg sluttet som ­klinikksjef. Jeg har hatt mange nordnorske mentorer opp gjennom yrkeskarrieren: Sigurd Sparr, Mads Gilbert, Kjell Berg, Aslak Syse, Tom Andersen, Lars Vorland, Lauritz B. Dahl, Knut Schrøder og Tor Ingebrigtsen for å nevne noen. Disse har som overleger og som ledere, flere av dem begge deler samtidig, over en periode på snart 30 år, vært kilder til inspirasjon og noen å strekke seg etter. Reisen mellom Troms og Finnmark innen spesialisthelsetjenesten har gitt gjensidig næring til min egen faglige utvikling og til de avdelingene/­klinikkene jeg har ledet. Finnmark har gitt muligheter som universitetssykehuset ikke har hatt og omvendt. Som studentvikar på kir. avd. i Hammerfest i 1980 lot jeg meg fascinere av ass.legekvartetten: Erik Trondsen, Hans Nilsen Hauge, Leif Persen og Stein Hellesnes som var mine bakvakter og som kunne all kirurgi som var verdt å kunne, opplært av nestoren Svein Hammelbo. Det stod tidlig klart for meg at læringskurven i Finnmark var bratt og at dersom jeg ønsket å bli faglig god på kort tid gjennom ansvar, så var dette stedet å være. I tillegg var det noe forløsende med det nordnorske lynne hos pasientene sammenlignet med det jeg var kjent med fra stedet jeg vokste opp – bygda Bærum. På denne tiden var det en utbredt holdning blant kollegaer sørfra (i underordnete stillinger i Finnmark), at jo lenger man ble i Finnmark, jo lenger bak i køen stilte man for mer ­attraktive stillinger sør i landet. På 80 – og delvis 90-tallet fantes det til og med stillinger med fortrinnsrett for leger fra Finnmark. Jeg var sterkt uenig i denne ordningen, idet den gav leger som jobbet i Finnmark et slags B-stempel som det var all grunn til å vise at ikke var tilfelle. Jeg stiftet også familie i Finnmark som bidro til ­ytterligere forankring i det nord­norske.

Med dette som deler av mitt bakteppe, stod jeg således overfor et ­veivalg høsten 2010 da Delphi ­Consulting kom på banen i en aktiv rekrutteringsprosess. Jeg var ikke søker til stillingen selv om jeg var klar over at den var ledig. ´Enten skulle jeg tilbake til klinisk virksomhet eller drive mer lederskap med mulighet for nytenkning og utvikling. Jeg ble i tillegg oppfordret til å søke på stillingen av tidligere kollegaer og medarbeidere både i Hammerfest og på Kirkenes. En snikende følelse var der et øyeblikk, men så forsvant den: var jeg nå i ferd med å la meg smigre inn i min egen inkompe­tanse?

Finnmark er stort og grisgrendt. Når jeg enten ­kjører bil langs landeveien eller flyr over med ­Widerøe, slår det meg hvor krevende det er at vår desentrale struktur som også er vår styrke, utfordrer robuste fagmiljøer og lederskap. Med sine 40 ­sykestueplasser og mange samhandlingsprosjekter mellom kommuner og foretaket, er Finnmark godt skodd for å møte Samhandlingsreformen. Jeg er opptatt av at Finnmark skal ha et like godt helse­tilbud som landet for øvrig. Jeg har derfor lansert ”Finnmarkssykehuset” som et begrep for å dra ­spesialisthelsetjenesten i fylket sammen. Videre har vår eier, Helse Nord besluttet at Nye Kirkenes Sykehus er det neste store byggeprosjektet med mulig oppstart i 2013 – 14. Jeg er opptatt av å få til ting sammen med andre. Å la meg inspirere og kunne inspirere andre. Det er dette lederskap ­handler om for meg. Jeg er opptatt av å lære nye ting, å mestre – det være seg roller eller prosjekter. Og så er jeg den første legen som er blitt adm.dir. i foretaket siden reformen i 2002. Jeg er derfor opptatt av å få opp legelederskapet i foretaket, både med stor og liten ”l”. Min erfaring tilsier at praktiserende klinikere ikke ser på seg selv som ledere, mens jeg mener de leder hele tiden. Noen av oss tar skrittet fullt ut og blir fulltids ledere i kortere eller lengre perioder. Jeg ­opplever ikke å være mindre faglig opptatt av den grunn.

Hvor leder alt dette hen? Som søring fra Oslo-­regionen kom jeg en gang til et marginalt, karrig og fremmed landskap som fascinerte. Land­skapet, både geografisk og faglig har blitt kjent, frodig og mindre marginalt.

Skiftet mellom UNN og Finnmark har vært viktig. At Helse Finnmark HF er en del av Helse Nord RHF likeså. Dette har gitt tilhørighet og gjensidig næring til utvikling. Her har vært pusterom og armslag – i det medisinske og det organisatoriske. Til syvende og sist handler likevel mitt valg om kjærligheten til Finnmark!

Litteratur: Fundingsrud HP. Hvordan oppleves det å skulle lære og lede. TNLF nr. 23, 1992; 112: 2996-7.

Bohmer R. Leadership with a small ”l”. BMJ 30 januar 2010, vol 340, s. 265