– med ny elektronisk pasientjournal

Legers kliniske hverdag har alltid vært preget av høyt arbeidspress. Beslutninger skal tas på bakgrunn av kjennskap til den enkelte pasients tilstand, og dette skal kommuniseres til den det måtte gjelde, dens pårørende og resten av behandlingsapparatet. Disse prosessene krever tid og konsentrasjon. Samtidig har vi hatt et økende krav til dokumentasjon. Foretaksreformen har gitt krav til koding av økonomiske hensyn. I samme periode har støtteapparatet rundt legene blitt redusert. Konsekvensene er at en større del av legers arbeidsdag går med til ikke pasientrettet arbeid. I mitt helseforetak, Helse Førde, har vi i mange år jobbet med DIPS og det har vært en akselererende utvikling med digitalisering. Vi har et papirløst system, vi har innført talegjenkjenning. Nå nylig har vi hatt en stor omlegging av våre arbeidsrutiner med innføring av nye sperrer for journalinnsyn. Mye er positivt, det er mange utfordringer og mangt kunne ha vært bedre.

Legene har akseptert å få stadig mer administrativt rutinearbeid som tidligere har vært utført av merkantilt personell. Samtidig har vi vært positivt drivende i den øvrige effektivisering. Denne omleggingen har skjedd uten revurdering av arbeidsmengde pr lege. Mye av dette dreier seg om registrering av aktivitet, krav om dokumentasjon og tidspunktet for denne. Et eksempel er diktering i talegjenkjenning. Tidligere bestemte legen diagnose og prosedyrer, andre yrkesgrupper registrerte. Vi dikterte et notat og kunne godkjenne dette ved leilighet. Dagens krav medfører at registrering av prosedyrer, diktering og ferdigføring av notater gjøres i den mest arbeidsintensive tiden med mindre mulighet for forskyvning av arbeidsprosesser. Selv om talegjenkjenning har vært et positivt innslag i seg selv, tar det lengre tid enn den «gamle diktering» på det tidspunktet hvor legen har størst tilstrømning av pasienter.

Vi har nylig innført nye sperrer for journalinnsyn. Det er selvsagt at personvernshensyn må tas i henhold til lov. For en stor del av overlegegruppen som vurderer henvisninger, som mottar telefoner fra pasienter og diskuterer pasientene med andre leger medfører dette en tidsmessig tilleggsbelastning for hver enkelt pasientkontakt. Hvis man skal følge den oppsatte rutinen for vårt system (DIPS) medfører dette minst 6 ekstra tastetrykk som hver for seg skal vurderes og av og til dokumenteres med registreringer. Denne prosedyren kan ta flere minutter. Disse eksterne henvendelsene kommer oftest i dagens mest belastede tidsperiode og bidrar ytterligere til fortettet arbeidsprogram.

Sekretærene mistet ved siste omlegging tilgang til henvisninger, og omleggingen fjernet den kontrollfunksjon som de tidligere utøvde. De mistet muligheten til å registre diagnoser og prosedyrekoder etc. De har mistet muligheten til å registrere blodprøve etter ordinasjon fra lege. De har mistet sine personlige digitale arbeidsgrupper, noe som vanskeliggjør kommunikasjonen mellom lege og sekretær. Dette var ikke ønsket av sekretærer eller legene, men ble allikevel gjennomført uten at våre motforestillinger ble hørt. Vi mistet en effektiv arbeidsdeling og en viktig kontrollfunksjon samtidig med at den administrative arbeidsbelastningen har økt på legen i den mest arbeids­intensive tiden. Dette er et forstemmende eksempel på dårlig prosess med manglende forankring av endringer i arbeidsprosesser.

Den samlede effekten av denne utviklingen er en ytterligere fortettet arbeidssituasjon for legene hvor administrative rutineoppgaver fortrenger klinisk pasientrettet arbeid. Dette gir i sum et senket fokus på det kliniske arbeidet, avbrudd i den kliniske beslutningsprosess noe som er uheldig med tanke på arbeidssituasjonen for den enkelte lege, men som også øker risikoen for feilvurderinger.

Det er viktig at vår digitale fremtid blir designet slik at den er brukervennlig og tilpasset de som skal utføre den pasientnære jobben. Dette sikres best ved brukermedvirkning. Dette krever engasjement fra legene og en lyttende holdning fra utviklerne.