Talegjenkjenning på godt og vondt

Talegjenkjenning (TGK) er innført ved de fleste norske sykehus i løpet av de siste par årene, og det har kommet for å bli. Teknisk sett er det et spennende redskap. Egentlig ganske fantastisk!! Tenk at det man sier inn i en mikrofon kommer rett inn i pasientjournalen som skrevet tekst. Med økende fokus på effektiv drift av offentlige sykehus i Norge, er det forståelig at ledelsen ved sykehusene har ønsket å innføre et dikterings­verktøy som forventes å redusere behovet for merkantilt personell ­betydelig. Fra tidligere å skrive hele den dikterte teksten selv, skulle nå merkantilt personell kun ha i oppgave å sende ut kopi av den ferdigskrevne legeteksten til fastleger og andre.

Men for oss sykehusleger som har brukt dette fantastiske redskapet de siste par årene, har hverdagen dessverre blitt atskillig tyngre. I alle fall hvis vi har fulgt ledelsens ordre om å bruke TKG ved alle pasient­konsultasjoner. Og hvis vi har en samvittighet for at det som står i teksten består av godt norsk språk, er tilstrekkelig utdypende om pasientens tilstand og er forståelig.

Problemet med dette fantastiske redskapet er dessverre at teksten svært ofte ikke samsvarer med de ordene man har talt. Korrekturlesing av ­notater er blitt mye viktigere og ­krever mye større grundighet enn da merkantilt personell skrev teksten. Før var det noen leger som moret seg med å spare på notater skrevet av merkantilt personell der betydningen av en setning var blitt en helt annen enn det som var ment. Hvis disse legene skulle fortsatt med denne moroa etter innføring av TGK, kunne de utvilsomt ha lagt ned sin legegjern­ing. De kunne i stedet skrevet store bøker om feilskrevne og meningsløse setninger og hele tekster oppstått som følge av TGK. Og hver av disse setningene utgjør en risiko for at pasienten får feil behandling som i noen tilfeller vil få katastrofale konsekvenser for pasienten.

TGK har i noen situasjoner sin berettigelse. Teksten kommer umiddelbart i pasientjournalen, så hvis det er viktig med raskt oppdatert informasjon om en pasient, må TGK ansees som et fremskritt. Dette kan gjelde visittnotater på en intensivavd­eling og ved epikriseskriving der det er viktig at andre leger/instanser får raskt beskjed om pasientens situasjon. Men det krever atskillig mer tid av legen, og tidsbruken må veies opp mot gevinsten ved raskt oppdatert journal. Korte, konkrete tekster er godt egnet for TGK, for eksempel informasjon om svar på prøver/billeddiagnostikk. Også ved enkle, konkrete problemstillinger på en poliklinikk, særlig hvis teksten på hver pasient er relativt lik, med kjente medisinske termer, er TGK godt egnet, for eksempel ved kontroll etter en enkel operasjon. TGK-verktøyet gir god mulighet til å lage standardtekster, så i situasjoner der standardtekster har sin berettigelse, for eksempel ved enkle, ensartete operasjoner, er TGK godt egnet.

For de fleste andre formål er TGK dårlig egnet/uegnet. Spesielt dårlig fungerer TGK ved beskrivelse av funksjonsnivået i hverdagen der nyanserte, ikke-medisinske uttrykk er obligat. Teksten blir da vanligvis så hårreisende at det går fortere å skrive teksten selv, enn å drive nitidig korrekturlesing. Eksempler på dette fra min egen hverdag er spesielt pasienter med plagsom tinnitus og til dels svimle pasienter. Å bruke så mye tid på et pasientnotat som følge av at TGK er innført, kan ikke kalles god utnyttelse av legeressurser. På en travel poliklinikk med varierende problemstillinger (antagelig tilfelle ved de fleste poliklinikker), burde TGK være forbudt med mindre man har nok tid mellom hver pasient til nitidig å korrekturlese TGK-teksten. Min erfaring er at de virkelig uforståelige notatene oppstår særlig ved slike poliklinikk­dager.

Problemet med TGK er ikke bare at notatene blir uforståelige og at legen bruker mer tid på notatskriving, men også at legen ofte velger å korte ned teksten og derved risikerer å utelate verdifull informasjon som skulle vært brukt av etterfølgende kollegaer til å håndtere pasienten på en mest mulig pasientsikker måte, for eksempel når anestesilegen skal vurdere pasienten før en narkose.

Som sykehusleger er vi hver dag opptatt av å gi våre pasienter best mulig behandling basert på tilgjengelig, oppdatert litteratur og vår kunnskap om pasienten. Vi etter­streber å være medisinsk oppdatert for å ivareta våre pasienter på best mulig måte. For å oppnå dette er vi avhengig av å ha tilstrekkelig med ressurser rundt oss, slik at vi kan bruke vår tid på en mest mulig hensiktsmessig måte. Ved innføring av TGK har dessverre ledelsen ved norske offentlige sykehus vist at de ikke har gjort hjemmeleksen sin. De kan umulig ha gjort tilstrekkelige forundersøkelser av hvordan TGK-verktøyet fungerer, og de har åpenbart ikke hatt i tankene hvordan de skal legge forholdene til rette for at legene skal bruke sin tid mest mulig fornuftig til beste for ­pasientene.

De som trodde at TGK skulle bidra til at behovet for merkantilt personell ble mindre ved norske sykehus, bør revurdere sitt syn. Merkantilt personell er en ressursgruppe som er svært viktig for at legene skal kunne bruke sin tid på en mest mulig hensiktsmessig måte til beste for pasientene og for mest mulig effektiv drift av norske sykehus. Innføring av TGK kan i noen tilfeller ha bidratt til noe endring av arbeidsoppgavene for merkantilt personell, men merkantilt personell vil også i fremtiden bli viktige støttespillere for legene, og det er helt avgjørende for effektiv sykehusdrift at de finnes i stort nok antall.

Min sterke oppfordring til alle sykehusleger vedrørende bruk av TGK er følgende:

1. Vurder sterkt å slutte med tgk på travle poliklinikkdager. Hvis du mener det fungerer med tgk på poliklinikken: gå systematisk gjennom dine notater fra de siste ukene for å se om notatene reflekterer det du har ment å formidle.
2. Hver gang du planlegger å bruke tgk: vurder om den økte tidsbruken er verdt innsatsen i form av raskere oppdatering av journalen. Hvis svaret er nei: ikke bruk tgk ved dette notatet.
3. Hvis sykehusets ledelse ikke ­aksepterer andre dikteringsmåter for deg enn tgk: ignorer ledelsens påbud og rapporter til tillitsvalgtsapparatet på sykehuset. En sykehusledelse med en eventuell slik holdning til tgk må ansees som uansvarlig og bør oppfordres til å fratre sin funksjon i sykehus­ledelsen.