Tanker på fallrepet

Min tid som leder av Norsk overlegeforening er over, og når dette bladet leses har Jon Helle overtatt stafettpinnen. Jeg er veldig glad for den tilliten medlemmene har vist meg, og det gode samarbeidet som har vært i Of-styrene i disse to periodene. Jeg kan aldri få fullrost vårt utmerkede sekretariat nok. I stedet for å se bakover på hva vi har fått til i disse 4 årene vil jeg heller se på utfordringene i årene som kommer for sykehussektoren og overlegene. Jeg tror det er 2 hovedproblemstillinger: Sykehusstruktur og legerollen.

Ny medisinsk kunnskap og ny teknologi er de store drivkreftene i endret pasientbehandling, og dermed behov for endret avdelingsstruktur og sykehusstruktur. (I tillegg kommer endret samferdselsmønster, bedre veier, tunneller, helikopter og fly.) Infeksjonssykdommenes tidsalder er, foreløpig over, – dog med fugle- og svineinfluensaepidemiene friskt i minne, og kreft, livsstilssykdommer og aldringssykdommer overtar. Politikernes tro eller manglende tro på organiseringsmodellen med RHFer som eiere av underliggende HFer, og et finansieringssystem i endring med kommunal medfinansiering vil sammen med samhandlingsreformen legge et ytterligere press på dagens organisering. Jeg spår at vi vil se flere sykehusnedleggelser i årene som kommer, sam­tidig med byggingen av flere store flotte sykehus som St. Olav, Ahus og nye Østfold. Demografi og sykdomsutvikling vil kreve en rekke nye sykehus i tillegg til de som erstatter gamle bygninger, dersom samhandlingsreformen ikke lykkes i å flytte store pasientvolumer til kommunalt nivå.

Legerollen er under press. Alt skal gå så mye fortere enn før, og alt skal være rettet inn på produksjon av helsetjenester. Problemstillingene pasienten har fragmenteres og skal ivaretas av hver sin spesialistgruppe. Når da dette funksjonsfordeles til forskjellige sykehus er det ikke lenger mulig å ivareta hele mennesket, dvs pasienten på et sted. Pasientansvarlig lege ordningen har aldri fungert, og lovkravet om dette fjernes nå. Jeg har aldri likt ordningen slik den var, men at man nå forlater intensjonene bak ordningen er et stort nederlag for oss som profesjon. Vi har alltid sett på oss selv som pasientens advokat inn i systemet, men når vi nå marginaliseres til å skulle yte kun en liten flik av pasientens helsetjenester så er en meget viktig del av vår identitet som leger i ferd med å fjernes.

Kompetanse er en av bærebjelkene i en spesialisthelsetjeneste. Mulighetene for å vedlikeholde og øke vår kompetanse svekkes nå. Sykehusene har gått underskudd fra 2002, og har i den perioden skrudd ned støtten de har gitt til kurs og kongresser. Nå som industrien fjerner sin støtte til dette, samtidig som eierne våre, dvs departement og RHFer sier at de ikke vil bevilge mer så blir situasjonen forverret, og det blir ikke bedre av at Utdanningsfond III ikke har god økonomi. Overlegeforeningen har prioritert å øke avsetningene til Fond III ved tariff-forhandlingene de senere årene, men man kan undres i om dette bare fører til ytterligere ansvarsfraskrivelse fra sykehusledelsene. Jeg tror at tiden for at det kommer krav til kurs- og kongressdeltagelse for å bli resertifisert er kommet.

Ordet autonomi har en negativ klang hos arbeidsgiver. De ser for seg over­leger som ikke er villige til å la seg styre, men kun gjør som de vil, uavhengig av overordnede helsepolitiske prioriteringer, budsjettvedtak og helsefaglige retningslinjer. Jeg tror mye av denne holdningen skyldes motstanden legene har vist når endringer ikke har vært konsekvensutredet på forhånd. Overlegene er i dag teamarbeidere i tverrfaglige team, ofte på tvers av ­spesialiteter, og vår faglige ekspertise er uvurderlig i behandlingen av pasientene. Vi leder an i endringsprosesser som gir gevinst både for pasienter og sykehusbudsjetter, se f.eks. på dag­kirurgi, moderne hjerteinfarktbehandling eller utviklingen av mikrokirurgi. For å få til dette må overlegene vises den tillit at de har en autonomi i jobben, som gir rom for å ivareta pasientene på best mulig måte, og å utvikle rutiner og metoder etter de medisinske og teknologiske fremskritt som gjøres. Autonomi bør oppfattes positivt av sykehusledelsene, ikke som en trussel. Etter at staten overtok sykehusene i 2002 har det tilkommet en beklagelig endring i språket som brukes i hver­dagen vår. Det er et «blårussspråk» som styrer hverdagen. Vi sier produksjon av helsetjenester i stedet for å yte ­helsehjelp. Helseministeren fant det nødvendig å påpeke at vi har ventelister, ikke ordrereserver, som på et skipsverft. Språk er makt, og jeg ønsker at dere alle går tilbake til å kalle arbeidsstedene deres for sykehus. (At man samtidig er et helseforetak har med organisasjonsform og regnskapsførsel å gjøre, det kan blårussen få styre.)

Terroren

I forbindelse med bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya 22. juli sendte jeg ut et medlemsbrev til dere hvor jeg sa at jeg var stolt av hvor godt det hadde fungert. Erfaringene i etterhånd gir grunn til å gjenta denne rosen. Alle sykehusene i området tok i mot pasienter, noen kunne kanskje tatt flere og dermed avlastet Ringerike og Ullevål. Granskningen vil sikkert vise at noe kan forbedres også i helsesektoren. Det skal vi ikke frykte, men lære av, slik at vi dersom like store katastrofer oppstår på nytt, er enda bedre rustet til å takle dette. Innsatsen til prester, fastleger og psykiatere både ved Sundvollen Hotell og i Oslo var enorm, selv om den kom i skyggen av den somatiske traume­behandlingen. Innsatsen døgnet rundt må ha vært en enorm belastning på våre medlemmer, men vil sikkert gi bedre evne til å takle problemene for de berørte i fremtiden. Dette er behandling og forebygging samtidig. Mange ­pasienter vil trenge oppfølging både fra somatisk og psykisk spesialisthelse­tjeneste i årene fremover, og jeg er helt trygg på at de vil motta den beste behandling som er mulig å gi. Jeg ­gjentar at jeg er stolt over innsatsen dere gjorde.