Håndtering av feil

Hva bør den enkelte lege gjøre og hva kan foreningen bistå med?

– Ta kontakt tidlig i saken

– Vi har særlig kompetanse på helserett og tilsynssaker

– Vi kan gi råd om mediehåndtering

Innlegget er av Signe Gerd Blindheim, fagsjef jus og arbeidsliv /sekretariatsleder i Overlegeforeningen

Helselovreformen i 2001

Med helselovreformen i Norge i 2001, ble det lagt til grunn at Helsetilsynet i hovedsak skal bidra til nødvendige tiltak for bedret kvalitet for fremtidige pasienter. Pasienter fikk formalisert klagerett på rett til nødvendig helsehjelp, innsyn i journal, informasjon mv. I saker med ønske om gransking av hendelser, fikk pasienten en rett til å bringe saken inn for tilsynet (anmodningsrett), men ikke formalisert klagerett. Det pågår fortsatt en diskusjon med utgangspunkt i uttalelser fra et departementsoppnevnt utvalg våren 2011 når det gjelder pasienters og pårørendes rettigheter i klagesaker. Se «Overlegen» nr 2/2011 side 12.

Legens stilling

Et stort antall leger opplever i løpet av sin yrkeskarriere å måtte forholde seg til klager på behandling eller bli involvert i en tilsynssak. Sakenes karakter og alvorlighetsgrad varierer stort, men situasjonen vil uansett kunne oppleves som svært belastende for den legen som er berørt. Her vil også mye avhenge av hvordan legen blir ivaretatt av ledelsen og kolleger på arbeidsplassen.

Spesialisthelsetjenesteloven § 3-3

Fram til 1. juli i år skulle virksomhetene gi melding til Helsetilsynet i fylket om betydelig personskade som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skadet en annen. Det skulle også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade. Dette skjedde i praksis normalt på bakgrunn av en intern melding fra helsepersonellet til ledelsen.

Fra 1. juli ble meldeordningen endret ved at meldeplikten til Helsetilsynet i fylket/fylkesmannen ble erstattet av melding til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet i Kunnskapssenteret.

Det følger nå av spesialisthelsetjenestelovens § 3-3 første ledd at meld­inger som kommer inn «skal brukes for å avklare årsaker til hendelser og for å forebygge at tilsvarende skjer igjen».

Læring kan foregå på ulike nivåer. Det forutsettes videre i loven at Kunnskapssenteret skal formidle kunnskap (til bruk for læring) til akt­ører på ulike nivåer i tjenestene, som «helsepersonell, helsetjenesten, ­brukerne, ansvarlige myndigheter og produsenter».

Dette innebærer at meldingene skal følges opp ut fra et rent læringsperspektiv, og at melding til Kunnskapssenteret som sådan ikke skal brukes som grunnlag for å reise tilsynssak eller sanksjoner mot helsepersonell.

Helseinstitusjonene har selv ansvar for å tilrettelegge rutinene internt slik at de får sendt melding innen 24 timer. De fleste vil kunne sende meldinger direkte fra sitt interne avvikssystem, mens virksomheter som ikke har elektronisk avvikssystem må bruke et særskilt webskjema.

Det legges opp til mulighet for dialog mellom virksomhet og Kunnskapssenteret om hendelsen. Årsaken til at meldefristen er satt til 24 timer, er at man skal kunne få innspill på et tidlig tidspunkt mens man ennå har den uønskede hendelsen friskt i minne. Kunnskapssenteret kan gå i dialog med melder i de tilfellene hvor det er aktuelt, og tilby støtte i den lokale prosessen.

Erfaring fra andre land som Danmark og Storbritannia har vist at når sanksjonsmuligheten fjernes går meldingshyppigheten opp. Det å melde fra om risiko må bli betraktet som en nyttig metode for å få økt sikkerheten.

Denne type meldinger bidrar til at årsaker til uønskede hendelser avklares og at erfaringene blir brukt til kvalitetsforbedring. Helsetilsynet skal fortsatt få melding om alvorlige hendelser.

Hva kan den enkelte lege gjøre dersom det oppstår en uønsket hendelse?

Generelt er det viktig å medvirke i saker/ prosesser ved å bidra med etterspurt informasjon. Det er legen selv som har kjennskap til sakens faktiske bakgrunn, og kan sørge for en god dialog med pasienten og/eller pårørende dersom det oppstår en uønsket hendelse eller pasienten er misfornøyd.

Dersom det blir opprettet en tilsynssak, bør man stille seg åpen for å bli kikket i kortene, men det er viktig at man også ber om innsyn i klagen og klagens dokumenter. Det kan være tidkrevende å få fram de faktiske forhold.

Fremstilling av faktiske forhold bør gis så opplysende som mulig, og også inneholde informasjon som tilsynsmyndighetene ikke etterspør, men som har relevans for saken. Man bør også få frem hvilke handlingsalternativer som forelå i situasjonen; herunder om det var særlige forhold som vanskeliggjorde den kliniske vurderingen, om man ­hadde muligheter til å innhente bistand.

Det må i slike prosesser også særlig understrekes at taushetsplikten må ivaretas. Tilsynsmyndighetene etter helsepersonelloven § 30 adgang til å innhente informasjon som er «påkrevd for utøvelse av tilsyn». Tilsynsmyndigheten skal foreta en vurdering av hva de innenfor denne rammen kan og skal etterspørre av informasjon. Det er imidlertid viktig at også den enkelte lege foretar en egen vurdering av hva som synes å være relevant og nød­vendig i forhold til det tilsyn som skal utøves. Dersom man ikke er enig i tilsynsmyndighetenes vurderinger av hva som er nødvendig og relevant informasjon, bør man ta kontakt med tilsynet for en avklaring. Dersom man mener at tilsynet ikke har tilstrekkelig informasjon om den aktuelle situasjon, kan det også være mulig å be om sakkyndig vurdering.

Søk gjerne bistand fra kolleger eller Legeforeningens jurister ved behov.

Hva kan Legeforeningen bistå med?

Legeforeningen har jurister/advokater med særlig kompetanse blant annet på helserett og tilsynssaker. Det er en fordel å ta kontakt i en tidlig fase av saken; både i forhold til selve prosessen og til den konkrete sak. Det etterspørres ofte bistand i forbindelse med formuleringer i for eksempel svarbrev til tilsynsmyndighetene. Legeforeningen kan gi råd i tilknytning til en eventuell orientering til arbeidsgiver om at tilsynssak blir reist, eller om man er i en situasjon hvor tilsynssaken omhandler forhold som kan tilsi at legen ikke utfører sitt arbeid forsvarlig.

Ellers kan Legeforeningen for eksempel bistå med å vurdere om det i tilknytning til eventuelle reaksjoner fra Helsetilsynet er fattet uriktige vedtak som kan gi grunnlag for erstatningskrav.

Legeforeningens informasjonsav­deling kan kontaktes for eventuell mediehåndtering. Videre kan man i tilknytning til eventuelle uriktige opplysninger om saken i media, få bistand fra Legeforeningen til å vurdere eventuelle skritt overfor Pressens faglige utvalg (PFU). Dette kan være relevant dersom f. eks. legens sak er svært skjevt fremstilt i media og dette ikke blir rettet, eller om legen nektes adgang til fremstilling av en sak.

I tillegg til direkte bistand fra Legeforeningen, er den såkalte Rettshjelpsordningen som innebærer økonomisk støtte til kjøp av eksterne tjenester. Denne ordningen behandler mellom 60-90 saker pr. år. Rettshjelpordningen er ikke en forsikringsordning som gir medlemmene ubetinget rett på støtte. Søknadene avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering av Rettshjelputvalget som er oppnevnt av Sentralstyret og består av en representant for hver av yrkesforeningene, samt en representant for Norsk medisinstudentforening. Du kan lese mer om dette i «Over­legen» nr 2/2011 side 18.

For mer utdypende informasjon; ­herunder mer detaljerte opplysninger om ulike reaksjoner fra tilsynsmyndig­hetene, vises det til «Veileder i tilsyns­saker» som ligger på Legeforeningens nettsider: https://legeforeningen.no/nyheter/2011/ny-veileder-i-tilsynssaker/

Kollegiale støttegrupper

Det er opprettet kollegiale støtte­grupper som kan gi råd og veiledning i alle lokalforeninger. Liste over kolleger som deltar i denne ordningen, finnes på Legeforeningens nettsider.

Lege-for-lege ordning

Dette er et medisinsk tilbud til leger med somatisk eller psykisk sykdom. Ressurssenteret Villa Sana (Modum Bad) tilbyr råd og veiledning til leger som har problemer av ulik karakter. Kontaktinformasjon finnes på Legeforeningens nettsider. •