I utrygge hender?

Mange helsearbeidere føler utrygghet i jobben. Tiden til pasientkontakt er knapp, marginene mindre enn ønsket, og tryggheten for å ha gjort en god jobb er ikke alltid som den burde være.

Samtidig får pasientskader og ­uønskede hendelser med rette stor oppmerksomhet i offentligheten. Dette øker trykket på den enkelte. Hver eneste pasientskade etterlater plager.

Halvparten av pasientskadene kan unngås, kanskje. For å oppnå for­bedring må det jobbes både på systemnivå og individnivå. Pasientsikkerhetskampanjen ­ «I trygge hender» (2011-2013) har tre fornuftige hovedmål:

• Redusere pasientskader
• Bygge varige strukturer for ­pasientsikkerhet
• Forbedre pasientsikkerhetskulturen i helsetjenesten

Her er det mye systemtenkning, og det er bra.

For den enkelte lege vil det være viktig å gi mer tid til pasientene, mer tid til veiledning og mester-svenn-læring og gjeninnføring av formelle og uformelle fora for faglig diskusjon og refleksjon.

Når noe går galt, må alle lytte og lære. Lederen må ta en synlig ansvarsrolle og den enkelte medarbeider må ikke straffes eller gjøres til syndebukk. Helsevesenet er en høyrisikobransje og sykehusene komplekse i sin funksjon med mange aktører. Oppgavene opp­leves ofte som større enn ressursene. Sjansen for uønskede hendelser er høy tross ansattes fokus på kvalitet og pasientsikkerhet. Hovedfokuset må derfor først og fremst være på systemet og kollektivet når noe går galt.

Det ser ut til at tilsynsmyndighetene i større grad fokuserer på systemer og ikke bare enkeltindivider. Det er bra. Men Helsetilsynes gir fortsatt ­”advarsel” til enkeltpersoner i tråd med ­Helsepersonelloven § 56, også ved faglige feil. Jeg har sett hvordan leger opplever en advarsel som en straff og en stor tilleggsbelastning, som henger over dem i lang tid og bidrar til usikkerhet. Er advarsel en ordning som hemmer mer enn den fremmer god melde- og læringskultur? Dette er ikke et enkelt spørsmål å svare på. Men i svenske Statens offentliga utredningar, SOU2008:117 Patientsäkerhet står det: ”Vad som däremot kan konstateras är at disciplinansvaret rent faktisk synes ha en negativ innverkan på personalens benägenhet att rapportera ­avvikelser och på deras vilja att öppet diskutera negativa händelser.”

De fleste som har gjort en feil, ­skjønner alvoret veldig raskt og tar det innover seg og endrer praksis. De ­trenger ikke en formell advarsel for å skjønne alvoret. Faglig støtte på ulikt vis ville kunne være mer hensiktsmessig. Et viktig spørsmål er derfor om ”advarsel” bør forsvinne som administrativ reaksjon fra tilsynsmyndighet­enes verktøykasse. I Sverige er ­”varning” fjernet i den nye pasient­­sikker­hetsloven og erstattet av ­prøvetid.

Til slutt to oppfordringer til ledere:

1. Gi takk og ros til dem som kritiserer. Et enkelt eksempel: Professor og pasient Per Fugelli fortalte med stor innlevelse på Helsekonferansen i år om sine 37 engangsleger og mangel på helhet i helsetjenesten. Helse­direktør Bjørn Inge Larsen svarte: ”Takk for din knallharde system­kritikk av det som ikke fungerer. Vi tar det til oss!”
2. Gi takk og ros til dem som melder feil, ikke minst til dem som melder sine egne.

Slik kan vi lettere bygge en god ­pasientsikkerhetskultur.