Jonas har mye å gjøre – men spar oss for kosmetikk

Som ny helseminister har Jonas Gahr Støre mye å gjøre. Han kommer ikke til duk og dekket bord. Han skal rette opp en spesialisthelsetjeneste i ubalanse og i tillitskrise.

Av Overlegeforeningens leder Jon Helle

Han har fått mange gode råd allerede. Mine er: Han må først, og raskt, bestemme seg for om han skal bedrive ­kosmetikk og skjønnhetsmaling eller ta grep som monner. Dernest må han sette seg ned og lytte til helsepersonell i hele landet og skaffe seg legitimitet. Han må få direkte ­informasjon fra alle nivåer, ikke bare gjennom «styringsstrengen». Vi må få se hvem Gahr Støre gir sitt øre til. Og han må ikke bare fokusere på forebygging og tiltak med effekt langt ut i fremtiden. Krisen er her-og-nå.

Han må erkjenne ubalanser og finne nye løsninger på disse. Ubalansen mellom oppgaver og ressurser: De ansatte nær pasientene har det for travelt. I sykehusene har legene for liten tid til legearbeid. Organiseringen innad i sykehusene er ikke optimal. Driften med fokus på produktivitet og detaljert målstyring tærer på lojalitet, motivasjon og energi. Det er stort sprik mellom investeringsbehov og –midler, til bygg og IKT og utslitt medisinsk utstyr. Norge bruker ikke mye penger på ­helsevesenet i europeisk målestokk. Dette synes omsider å være erkjent, og gir den nasjonale helsedebatten et nytt ­utgangspunkt. Den økonomiske rammen står i hvert fall ikke i stil med det norske ambisjonsnivået når det gjelder kvaliteten på tjenestene og sykehusbygg og utstyr. Ledere på alle nivåer har ikke rammer som gjør det mulig å løse alle pålagte opp­gaver. Her må en vesentlig endring eller ny finansieringsmodell på plass. Bent Høie sier til Dagens Næringsliv 24. sept. 2012: «Vi må bruke en større andel av samfunnets midler i årene som kommer, det tror jeg og at befolkningen ønsker.» Gahr Støre kan ikke raskt endre store budsjett, men han kan endre retorikken, som en start.

Ubalansen i regional foretaksstruktur med èn mastodont og tre små: RHF-ene har spilt viktige roller, men det er behov for fundamentale grep. Jeg trodde samlingen av Helse Sør-Øst skulle være et midlertidig grep for å løse et konkret problem. I stedet har HSØ blitt værende som en alt for stor organisasjon som har bidratt til å svekke troen på foretaksmodellen betydelig. Avstanden opp til dem som bestemmer har vært lang. Planlegging og finansiering av store prosjekter har vært for dårlig. Og når noe har gått galt, er det pulverisering av ansvar eller ansvarsfraskrivelse som preger bildet. Enten må HSØ deles eller så må RHF-strukturen oppheves. Mange har tatt til orde for dette. OUS-ansatte kan i hvert fall ikke fortsette sin ørkenvandring der endringene kommer alt for smått. Også Ahus-ansatte og -pasienter har fått lide, og i resten av HSØ har også konsekvensene vært mer enn merkbare.

Ubalanse i dialogen om virkelighetsforståelsen: Hvor bra eller dårlig går det egentlig? Vi er enige om at norsk helsevesen er bra, men vi må kunne enes om alt som ikke fungerer. De ansatte og mellomlederne kan ikke bli holdt på armlengdes avstand, synspunktene kan ikke stoppe i et (glass)tak eller forsvinne på veien. Kritikk kan ikke bare avfeies med noen søylediagrammer som viser enkelte forbedringer. De ansatte kan ikke beskyldes direkte eller indirekte for at målene ikke blir nådd. Dialogen må være god begge veier og toppledelsen i norsk helsevesen må utvikle en bedre lyttekultur. Det håper jeg Gahr Støre kan bidra til, med erfaring fra diplomatiet der man er gode på å «se» den andre. Han og topplederne må klare å få de ansatte med seg. Og respektere at det er de ansatte som sammen med pasientene som har skoene på.

Ubalanse i makt: Vi har et styringssystem med all makt på toppen og liten reell makt og myndighet nedover der tjenesten utøves. Mange må bare adlyde eller administrere. Handlingsrom må flyttes nedover til de pasientnære nivåer. De ansatte må vises tillit og medbestemmelsen må være reell på alle nivåer. Kritikk må verdsettes som engasjement for virksomhetens beste og lyttes til i tide.

Sykehusene seiler i til dels dårlig vær, noen med orkan i ­kastene, og kapteinene strever. «Ingen ting er hugget i sten», sier Jonas Gahr Støre til Aftenposten. Det lover bra. Har vi fått en reder som gir kaptein og mannskap mulighet til å rette opp skuta?