Det hele var arrangert av Bysykehus no1, som nå har fått tilnavnet Elikanida Egorovna Volosevitz. Hun var sykehusets direktør fra hun som 30 årig nyutdannet kirurg ble beordret til stillingen, til hun 80 år gammel ble på- kjørt og drept på vei til job i desember 2008. Elikanida Egorovna var den som forsto at hvis befolkningen i Arkhangelsk fylke skulle få tilgang på hjerte­kirurgi etter at Sovjetunionen ble oppløst, måtte de utdanne sine egne hjertekirurger og lage sin egen avdel­ing. Den sentraliserte høyspesialiserte medisinen i Russland var da ikke lengre gratis for distriktene, og prisen på behandlingen utelukket tilbudet for de aller fleste i dette Nord-Vest Russiske oblast på størrelse med Frankrike og med en befolkning på 1,3 millioner.

Hun sendte to av sine begavede unge kirurger til Moskva, der de i tre måneder gjennomgikk en hjertekirurgisk utdanning uten å utføre og knapt nok assistere noen operasjon. Ved hjemkomst gjorde de i april 1993 sin første hjerteoperasjon på en 45 år gammel ingeniør med trang stenose på et av de store kransarterier, etter at han var resusitert tre ganger. De la en venebypass på bankende hjerte, og Lenin, for det het pasienten, overlevde og lever fortsatt, anginafri. Dermed var hjertekirurgi i Arkhangelsk satt i gang. De leide en hjerte-lunge maskin, en av sjefene fra Moskva kom opp og opererte den første aorto-coronare bypass på maskin, og så var de to ungdommene i gang. Elikanida Egorovna hadde da vært på sitt første besøk til Vesten, til universitetssykehuset i Tromsø. Hun ba hjertekirurgisk avdeling i Tromsø om hjelp til å etablere en hjertekirurgisk avdeling, og et nært samarbeid ble etablert i 1994 mellom universitetssykehuset i Tromsø og Bysykehus no.1 i Arkhangelsk, et samarbeid som har blitt utvidet og vart helt frem til nå.

Samarbeidet har vært av praktisk art, etter «mester-svenn» prinsippet. Vi begynte med aorto-coronare bypass operasjoner, i 1997 ble repertoaret utvidet til ventiler, og i 1999 til å inkludere medfødte hjertefeil på barn (1). Fra 1997 har Ullevål og Rikshospitalet vært aktivt med i dette samarbeidet. Hele tiden har vi operert sammen, der vi i størst mulig grad har assistert dem mens vi har vært i Russland, de har assistert oss i Norge. Samarbeidet har også inkludert kardiologer, anestesi­leger, barneleger, radiologer og perfusjonister fra begge land. Vi har vektlagt deltakelse i faglige møter og seminarer i begge land, støtting av vitenskapelige prosjekter og dokumentasjon av resultater. Mange er de vitenskapelige artikler og russiske doktorgradsarbeider som er utgått fra dette kliniske arbeidet. Vi har oversatt håndbok for post­operative behandlingsrutiner fra Oslo universitetssykehus til russisk, og de russiske kirurgene har skrevet en stor og utfyllende lærebok i hjertekirurgi på russisk. Det er også, gjennom Oslo Universitetssykehus, etablert kontakt med Royal Brompton Hospital i London med gjensidige utvekslinger. I de økonomisk vanskelige årene på 1990 tallet har vi bidratt med å tilføre utstyr, der materielle mangler til tider truet med å lamme den kirurgiske virksomheten. Den materielle støtten har ­imidlertid vært beskjeden.

Det har vært et viktig prinsipp i ­dette samarbeidet å benytte høyt spesialiserte fagfolk fra norsk side, og søke å bringe den kirurgiske standard og rutiner opp på et fullverdig Vesteuropeisk nivå. Samtidig har vi vektlagt at behandlingstilbudet har vært definert av russiske helse administratorer og lokale helse politikere. Vi har hatt en nær dialog med disse, slik at vi ikke har etablert behandlinger som sprengte rammen for det de hadde økonomisk kapasitet til å følge opp.

For å dokumentere resultatene av den hjertekirurgiske virksomheten, gjorde vi en etterundersøkelse av alle pasientene operert for medfødte hjerte- feil de 6 første årene etter at dette tilbudet var etablert i Arkhangelsk, og sammenlignet det med alle pasientene operert for det samme i samme tidsrom i Norge. Vi fant at det var en betyd­elig økning i antall pasienter operert i Arkhangelsk i dette tidsrom sammenlignet med perioden forut for etableringen av denne behandlingen, da pasientene måtte sendes enten til Moskva eller St.Petersburgh. Videre fant vi at korttids resultatene var like gode i Arkhangelsk som i Norge (2).

På bakgrunn av de resultatene vi har høstet fra samarbeidet innen hjertekirurgi, startet vi, i 2007, et samarbeide innen gastrokirurgi og gastroentero­logi. Ved å benytte våre kontakter i Arkhangelsk, har vi sørget for at høyt kvalifiserte fagfolk innen disse spesialiteter fra Oslo Universitetssykehus og Universitetssykehuset i Tromsø har blitt engasjert i et samarbeidsprosjekt med kolleger i Arkhangelsk. Også her har det vært den russiske siden som har definert hvilke sykdomsgrupper det skulle satses på. Det har særlig vært innen lever og pancreas sykdommer dette samarbeidet har gitt resul­tater. Det er etablert endoskopiske undersøkelses- og behandlingsrutiner og operasjoner som Wippels, som tid­ligere ikke ble gjort i Arkhangelsk. Operasjoner og annet klinisk arbeid utført sammen i begge land under gjensidige besøk, har også her vært grunnpilaren i prosjektet. Gjennom dette samarbeidet har en av de russiske legene deltatt i det avanserte europeiske videreutdanningskurset «Pancreas 2000» som går over 2 år med to til tre årlige samlinger i forskjellige Europeiske sentra. Det er første gang at en russer har deltatt i dette kurset.

Både hjertekirurgien og gastroprosjektet har vært økonomisk støttet av Det Norske Helse- og omsorgsdepartement gjennom Barents helseprogram.

I innledningsforedraget på seminaret som markerte 20 års jubileet, redegjorde sjefen for hjertekirurgisk avdel­ing, Aleksey Shonbin, for utviklingen gjennom disse årene. Han ga en detaljert redegjørelse for de over 7600 hjerte- operasjonene som er blitt utført i Arkhangelsk, med resultater fullt på høyde med de vi har i Norge. Han beskrev dagens avdeling med 5 utdannede kirurger som tilbyr alle typer hjerte­kirurgi, bortsett fra transplantasjoner. All behandling er gratis og de har ingen ventetid for noen av sine operasjoner. Han vektla i sin presentasjon betydn­ingen av samarbeidet med de norske sentra, og spesielt kontinuiteten over en så lang periode, det nære kollegiale forhold og betydningen av den store kontaktflaten som her er etablert i de to land. De tilreisende hjertekirurgene fra sentra i Moskva og St.Petersburgh ga stor anerkjennelse til denne avdelingen, og påpekte også betydningen av det internasjonale samarbeidet med Norge som hadde bidratt til dette resultatet.

Det var for meg en stor ære å bli invitert til denne merkedagen, og å representere den norske siden av dette samarbeidet. Jeg brakte med meg hilsener fra Harald Lindberg, Øyvind Skråstad og Steinar Solberg fra OUS som også var invitert, men forhindret fra å delta. Mange var de hilsninger og varme ord som ble dem og andre samarbeidspartner til del, og som jeg brakte med meg hjem fra dette vårt naboland i øst.