Henry Ford fikk et stort problem etter hvert som samlebåndene hans spyttet ut nye T-Forder i stadig høyere tempo. Arbeiderne orket ikke det monotone arbeidet og sluttet etter kort tid. Ha fant ut at dersom han skulle få 100 arbeidere til å jobbe ved samlebåndet i over ett år måtte han ansette over 900 fordi frafallet var så stort. Dette ble et problem for virksomheten hans, den utviklet seg ikke videre. Så hva gjorde han? Jo, han gikk løs på arbeidsvilkårene til arbeiderene. Med positivt fortegn. Han økte lønna og reduserte den ukentlige arbeidstiden. Dette førte til at arbeiderne ble lengre i jobben! Kanskje ikke overraskende. Men det som overrasket Henry Ford var at samtidig som han økte lønning­ene og reduserte arbeidstiden så produserte han flere biler til en billigere penge, og kvaliteten på produktet steg.

Eksempelet fra Henry Fords samlebånd er et klassisk eksempel på at ­bedrete arbeidsvilkår ikke bare er en fordel for arbeideren, men også for ­virksomheten. Den samme erkjennelsen ligger til grunn etter hvert som den norske arbeidslivsmodellen utvikler seg i etterkrigstiden. Landet skal bygges og både regjering og næringsliv innser at ansatte med eierskap til virksomhetene og i likeverdige forhold til arbeidsgiver gir et bedre resultat. Samarbeid, likeverd og dialog blir helt sentrale verdier i den norske arbeidslivsmodellen. En modell som store deler av det internasjonale samfunnet misunner oss.

Retten til fast ansettelse er et av de viktigste virkemidlene for å oppnå et likeverdig forhold mellom arbeids­givere og arbeidstakere. Det er hovedregelen i norsk arbeidsliv og gjelder alle sektorer og yrkesgrupper.

Så hvordan er situasjonen for leger? Over 50% av legene ved norske sykehus er midlertidig ansatt, 95% av legene i spesialisering. Slik situasjonen er nå må vi forvente at over 1/3 av yrkeslivet vårt er i et midlertidig ansettelsesforhold. Informasjon som vi mottar tyder på at midlertidighetsproblematikken spiser seg inn i overlegegruppen også.

Betydningen av likeverdighet og gode arbeidsvilkår for virksomhetene ble etablert i det klassiske arbeidsgiver/arbeider forholdet. Er det relevant for akademiske yrkesgrupper? Etter mitt syn ja! Ikke bare er det relevant, det er kanskje der det er viktigst. Vårt redskap er kompetansen vår. Den ­bærer vi med oss hele tiden. Det er ikke et redskap som arbeidsgiver bestemmer over. Skal vi sikre best mulig bruk av vår høye kompetanse må det ligge et likeverdig forhold preget av dialog og samarbeid til grunn mellom arbeidsgivere og oss ansatte.

Da er det et stort paradoks at det er i Norges to største kompetansesektorer at bruken av midlertidighet er størst: helseforetakene og universitetene. Og; andelen av midlertidighet er størst i yrkesgrupp­ene med høyest kompe­tanse, legene.

Legeforeningen og Yngre legers forening kjemper nå en kamp for at leger i spesialisering skal få rett til fast ansettelse. Vårt eneste krav er enkelt: vi vil ha den samme retten til fast jobb som andre arbeidstakere. Begrunnelsen er to-delt: Vi fortjener den samme forutsigbarheten i jobbforholdet vårt som andre og vi ønsker at sykehusene også skal dra nytte av de gode effektene en får av ansatte i fast jobb. Vi vil ha eierskap til sykehusene vi jobber i. Vi vil bidra ett hundre prosent! Vi vil at vårt fokus på jobben skal være pasient­behandlingen og ikke om en har jobb eller hvor en skal bo om noen måneder!

Mange har brukt tid på å bli vant med tanken på at leger i spesialisering har fast jobb. Særlig har bekymringene om «propper i spesialiseringssystemet» skapt diskusjon. I vår fullførte Legeforeningen sitt prosjekt om spesialitetsstruktur. En av hovedkonklusjon­ene i arbeidet var at vi ønsker en overgang til mer målstyrte og planlagte spesialiseringsløp. Et spesialiseringsløp hvor de ulike elementene som gruppe 1 tjeneste og annen tjeneste er planlagt fra starten. Dette er faglig begrunnet og forankret i fagmiljøene. Både Helsedirektoratet og Spekter enige i dette! Prinsippet er at en ­ansettes fast ved et sykehus og har avtale om tjeneste ved andre institu­sjoner. De sykehusene som skal tilby spesialisering må finne et forhold ­mellom egne faste ansatte og stillinger, eller posisjoner, som er tilgjengelig for leger som kommer fra andre sykehus.

I tillegg er noen bekymret for hva en skal gjøre med de legene som ikke fungerer i yrket hvis disse er fast ansatt. Det hevdes at midlertidighet ­sikrer at en kan kvitte seg med de som ikke fungerer. Dette blir å snu alt på hodet for meg. Skal en virkelig bruke midlertidig ansettelse av ca 5000 leger som virkemiddel for å ha mulighetene til å bli kvitt den svært lille andelen av leger som ikke egner seg innenfor den spesialiteten de har begynt med? Selvsagt ikke. Det må håndteres mye mer systematisk og profesjonelt. Dagens «hvilepute» hvor en stille og rolig kan fase ut leger når de er ferdige med spesialiseringen er meningsløs. I de få tilfellene hvor en lege ikke finnes egnet til å jobbe innenfor en spesialitet så ser en dette i de fleste tilfeller før den dagen legen får sin spesialistgodkjenning. Ofte lenge før og det er da en må sette inn støtet. Ved faste ansettelser tvinges arbeidsgiver og ledere til å ta fatt i eventuelle problemer på et tidlig­ere tidspunkt. Enten kan legen veiledes i riktig retning eller ut av spesialiteten eller yrket. Å vente til spesialistgodkjenningen er på plass tjener ingen, hverken legen selv, sykehuset eller samfunnet.

Vi har gode svar og planer for de store spørsmålene. Vi har en tariffav­tale som regulerer både fast ansettelse av overleger og leger i spesialisering. 300 leger i spesialisering er jo allerede fast ansatt uten at det skaper noen diskusjon. Selv om leger i spesialiser­ing er utålmodige så vil implementeringen av faste stillinger ta noen år så vi har god tid til å gjøre nødvendige tilpasninger underveis. Fast ansettelse vil ikke skje over natta, men etterhvert som de nåværende 4,5 og 6-årsstilling­ene skal lyses ut på nytt. Nå er det viktig å få på plass prinsippet om fast jobb for alle leger! Ballen ligger hos Helse- og omsorgsministeren. Det politiske løftet fra 2010 må iverksettes. Vi blir ikke mer klare enn det vi er nå!