Livet som nevrokirurg i Addis Abeba
Etiopia med sine 91 millioner innbyggere er et av verdens aller fattigste land. Dette merkes godt i alle deler av samfunnet, også i det offentlige helsevesen. Etiopia utdanner et relativt høyt antall leger, men 20-30% av disse forlater landet kort etter fullført utdannelse. Økonomiske forhold er den viktigste grunnen til at mange flytter.
Tekst og bilder Morten Lund-Johansen
Jeg deltar i et samarbeidsprosjekt mellom Haukeland Universitetssjukehus, Addis Abeba University og Universitetet i Bergen, og dette prosjektet har pågått siden 2006. Hensikten er å fremme etiopisk nevrokirurgi, og spesielt å utdanne spesialister i nevrokirurgi i Etiopia. Programmet mottar finansiell støtte fra Det Norske Fredskorps (hovedsponsor), samt de to norske avtalepartene. Arbeidsutveksling er en viktig del av programmet; bl.a har nærmere 20 etiopiske LIS hospitert i 6 mnd hver hos oss. Jeg har arbeidet som nevrokirurg i Addis jevnlig siden 2008. Selve prosjektet er nylig omtalt i Kirurgen. Her kommer en liten miljørapport om hvordan livet og nevrokirurgien arter seg på over 2000 meter i Øst-Afrikas hovedstad.
Jeg våkner av den monotone morgen- bønnen fra en koptisk prest. Snart er jeg ute på gaten der sola kaster et diffust lys gjennom smogen. Hypoksiske gamle lastebiler og busser stønner tungt i den tynne lufta opp de bratte bakkene til sykehuset. Det er fullt av folk. De fleste vanlige mennesker på vei til arbeid. Men midt i gatene konkurrerer tiggende tenåringsmødre som bærer barn i pose på ryggen med unggutter som selger CD-er og tyggegummi om oppmerksomhet fra sjåførene. De fleste bilistene enser ikke tiggerne og blir ved å stirre over rattet på trafikken som står bomfast framfor, men her og der glir et vindu ned og skikkelsen utenfor får fremføre sitt ærend. Nå og da beveger køen seg en meter. Langs fortauet sitter skopussere i barneskolealder, og fugleskremselaktige gate- feiere går omkring med store stråhatter og pledd og filler viklet rundt kropp og ansikt som beskyttelse mot sol, eksos og støv. Black Lion om morgenen: Som et mektig monument over fordums kommunistarkitektur ruver universitetssykehuset i skråningen. Et mylder som bier rundt en kube, folk sover på bakken, andre sitter, står i kø, går omkring, spiser, prater i telefon. De er pasienter og pårørende fra hele landet og de venter.
En Macchiato med kolleger i kantina før morgenmøtet. Etiopia er kaffens hjemland ifølge innbyggerne. God er den i hvert fall; italienernes visitt på 30-tallet har satt spor ikke bare i kaffekoppene, men også i arkitekturen og restaurantmenyene. Macchiato, espresso, handleområdet Piazza, il ristorante Castelli.
Morgenmøtet mandag morgen. Et dunkelt rom med betongvegger og slitte mørke trebenker. Mørke hoder og hender stikker ut av hvite frakker fra all verdens sykehus. Sahlgrenska Sjukhuset står det på en dem. Om lag 80% av Etiopias samlede kompetanse i nevrokirurgi er på plass, det vil si de tre spesialistene som er utdannet i programmet vi er med på, og en gjeng utdanningskandidater. De følger med når radiologen demonstrerer bilder ved å holde bladfilmen opp foran vinduet. Tre nakkebrudd, alle med ryggmargsskade. RTA-s. Road Traffic accidents. I Etiopia stort sett ensbetydende med fotgjenger påkjørt av bil. Et par hjernekontusjoner. En bygningsarbeider, dead on admission, Han falt ned fra et av de raklete eukalyptusstillasene som klorer seg titalls av meter tilværs på utsiden av tallrike høyhus under oppføring. Stillasrekkverk og sikringsutstyr mangler. Økonomien er hurtigvoksende sies det, men pengene ser ikke ut til å trenge inn gjennom sykehusveggene. Vi er tomme for plater og skruer til nakkefiksasjonene, og offentlig nevrorehabilitering finnes knapt. Men tyngdekraften virker, helt opp til øverste plattform. Ett skritt for mye bakover og det hele er over.
Vi går til avdelingen. Pasienten som opptar sykehusets ene respirator er dårlig. Snart åpner en ny ICU. Det skal bli bedre. I sykerommene er pårørende og pasienter samlet og det lukter innestengt av mat, sykdom og mange mennesker. Røntgenbildene i konvolutter under puten. De pårørende står for mye av pleie og mat. Ett sted ligger ms X, en kvinne i 20-årene, hun er påkjørt og har vært her noen dager med hodeskade. Ingen vet hvem hun er, ingen har etterlyst henne. Selv kan hun ikke svare, ikke enda i hvert fall. Sjåføren som selv kjørte henne til sykehuset etter ulykken sitter ved senga. Det er hans ansvar å sørge for henne nå, slik er skikken her. På rommet ved siden av ligger en unge med tuberkulose i lillehjernen. Moren sitter ved senga.
Operasjonsstua. En av de yngre legene gjør ventrikulostomi på et barn med et digert hode. Han har vært på et tremåneders kurs i Uganda og lært seg reseksjon av plexus chorioideus. I høy fart koagulerer han den torskerognlignende pølsa i sideventrikkelen. Vi følger med på skjermen. Det bobler. Vevet trekker seg sammen. Færre shunter, mindre infeksjoner. Legen kan sine ting; ingen tvil om at han har fått en god utdannelse. Trening blir det nok av, køen er lang.
Om ettermiddagen har vi poliklinikk, det er 25 pasienter på lista. Unger med ryggmargsbrokk og store hoder. Et og annet «vanlig» helseproblem; ischias og ryggvondt. En kvinne i 50-åra leies inn av de pårørende. Hun famler seg fram til stolen. Det ene øyet hennes er rødt og står ut. Diagnosen er klar, meningiom på skallebasis. Mange rekker å bli helt blinde før de kommer seg til diagnostikk.
På vei ut av sykehuset går vi innom akuttmottaket. En amerikansk hjelpe- arbeider står sammen med et par etiopiere over en bevisstløs jente som er blitt påkjørt. Snart trilles hun videre. Men ikke inn i sykehuset; nei motsatt vei: gjennom døra i retning av en privat- bil utenfor. Familien tar henne videre til et privat røntgensenter for CT av hodet. To pasienter deler på en oksygenflaske som står på gulvet mellom dem. De hiver etter pusten. Et par vaskehjelper prøver å få vekk rusk fra gulvet mellom senger og folk.
Addis har om lag 70 sykehus, mange private. Etter jobb får jeg bli med en kollega innom et av dem der han opererer rygger og enkle kraniotomier. Han tjener ikke stort i sin faste jobb og må spe på inntekten, og den voksende etiopiske middelklassen gir ham rikelig muligheter til det. Men de rikeste drar gjerne til India eller andre steder i Østen når noe skal fikses på, dersom det ikke haster altfor mye. Lokalene er skinnende rene, trappen har marmorfliser og resepsjonsdamen er ung, sminket og vakker.
Det er tidlig kveld. Jeg tar en blå Lada-taxi etpar kilometer mot åsen overfor Yeka. Sjåføren spør meg om når jeg kommer ned igjen fra løpeturen. Han vil vente, men jeg vet ikke. Jeg løper på stier mellom trærne i sikksakk opp stigningen, forbi folk på vei fra jobb. En kar i dress rusler sammen med en dame i elegant drakt. Hun har stilettskoene i hånden og går barbeint. De har kurs mot røyken fra matbålene utenfor en klynge av blikkhytter der unger i skoleuniform kommer løpende mot meg. Give me one birr! Farangi! De smiler og vil ha high five.
Gjennom skogen går tog av slanke kropper i treningstøy. Det Etiopiske Steget lyder mot stien og skogbunnen. De løfter hånden: «Be strong!» Noen av dem står og tøyer ut. De ser på meg med vennlig overbærenhet og svarer på godt engelsk. Proffløpere fra en av de beste klubbene. Jo, de har alle trent med Haile. Han bor rett ved. Det mørkner. Jeg løper alene på stien mot veien og drosjene. En hyene! Den stanser og glor på meg et øyeblikk før den lunter videre inn i skogen. Om dagen ligger den og sover. Om natta jager den rundt husene i utkanten av Addis på leting etter søppel og sovende fylliker. Afrikas sterkeste kjever. En grå, raggete hund. •