Med Legeforeningen som billett ut i verden

Som flere norske overleger har jeg påvirkningsmuligheter ute i verden via Legeforeningens organer. UEMS er den politiske organisasjonen for de ulike spesialitetene i Europa. Den driver lobbyvirksomhet overfor EU, både sentralt og via medlemslandene. Spesialitetene har egne «Sections and Boards», 41 i tallet. I tillegg møtes flere spesialiteter i «Multidisciplinary Joint Committees» for felles fagområder, f.eks. intensivmedisin og smerte­medisin.

Norge er tilknyttet EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Er du godkjent spesialist i ett land, blir du det også i resten av Europa. Spesialistutdanningen i anestesiologi tar alt fra fire til syv år i ulike land. Selv om man kommer ut av spesialiseringsløpet som «anestesiolog», sier det seg selv at kompetansen ­spriker. UEMS søker å samordne og strømlinjeforme utdanningen. Slik blir det også enklere å flytte mellom landene.

Det er lærerikt å være med i dette arbeidet. Det er spesielt morsomt at alle landene kommer frem til konsensus i det meste av arbeidet, fra Tyskland til Portugal, fra Norge til Ukraina. De årene jeg var president i anestesiologi-seksjonen (EBA) fikk jeg mulighet til å sette dagsorden. Kolleger fra 35 land samarbeidet om å utvikle nye kompetansebaserte retningslinjer for spesialistutdanningen. I mitt fag vil det ta minimum fem år å oppnå kompe- tansene vi trenger. I økonomisk harde tider har myndighetene i flere land truet med å redusere utdanningen. Da har vi skrevet brev om at det er uakseptabelt, og i blant annet Latvia og Romania var det utslagsgivende for å snu prosessen.

EBA så også at vi kan spille en rolle for å styrke pasientsikkerhetsarbeidet i vårt fag. Vi utviklet «Helsinki Declaration for Patient safety in Anaesthesiology» i 2010. Den beskriver hvilke roller ulike instanser har for å sikre at pasientene er trygge i våre hender. Den ble umiddelbart en suksess. Helt uventet ble den også veldig populær også utenfor ­Europa, slik at blant annet de fleste landene i Øst- og Sør-Asia og Latin- Amerika har undertegnet den. Ikke alle lands myndigheter har vært like begeistret for at anestesiologene har forpliktet seg til å arbeide for bedre pasientsikkerhet, men da har våre kolleger «Europa i ryggen». Best i klassen er faktisk Brasil.

Europa er mer spennende enn ­mange tror, men man kan også engasjere seg globalt via Legeforeningens fagmedisinske foreninger. Verdens­føderasjonen for anestesileger (WFSA) består av 126 nasjonale anestesilegeforeninger. Den har utviklet seg til en solidaritetsorganisasjon, der de rike landene hjelper de fattigere med utdanningsprosjekter. I fire år ledet jeg utdanningskomiteen. Hver dag ble innboksen fylt av spørsmål fra hele verden fra kolleger som gjerne ville lære mer. Min oppgave var å styre de regionale treningssentrene og koordinere en rekke opplæringsaktiviteter i alle deler av verden fra Kenya til Mikronesia, Bolivia til Mongolia. Nå kjenner jeg kolleger over absolutt hele verden. Jeg blir stadig vekk invitert til ulike kongresser. Jeg har ingen illusjoner om at anestesiologien i andre deler av verden blir bedre fordi jeg er på åpningen og lirer av meg noen foredrag. Men jeg ser at det har betydning på andre plan. Ofte får jeg instrukser om hva jeg skal si når helsemyndighet­ene sitter i salen. De lytter mer til meg enn til de lokale. Og vi blir vist frem som troféer til andre spesialiteter og til hverandre, det er som vi styrker selvfølelsen i land der anestesiologi er lite profilert. Jeg lærer utrolig mye utenomfaglig i dette arbeidet. Det at vi er kolleger, er en snarvei til mye dypere kontakt. Jeg er overbevist om at hvis folk reiste mer, ville det bli mindre krig i verden. Dypest sett ønsker vi det samme, uavhengig av politikk og religion – å leve trygt og godt med dem vi er glad i, ha en interessant jobb og sende barna på skole. Det er nyttig lærdom, også her hjemme.