Retten til nødvendig behandling

Kommunene har ansvaret for kommunehelsetjenesten som har fått mer ansvar fra 2012, mens staten via sitt eierskap i helseforetakene har ansvar for sykehus organisert i helseforetak og øvrig spesialisthelsetjeneste. Pasientrettighetsloven heter nå pasient- og brukerrettighetsloven og gjelder for hele helsetjenesten. Utover retten til nødvendig helsehjelp inneholder loven bestemmelser om rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, rett til valg av sykehus og rett til individuell plan.

I januar 2001 ble det innført en lovbestemt rett til nødvendig helsehjelp fra sykehus innen fastsatt frist.

Da Stortinget vedtok ordningen var det en forutsetning at sykehusene ­måtte planlegge, også økonomisk, for å overholde fristene for å unngå økonomiske sanksjoner. Det skulle også være et grunnlag for å måle om kapasiteten var tilstrekkelig, herunder samsvar mellom lovbestemte oppgaver og ­finansiering.

Med virkning fra 1. september 2004, ble det innført økonomiske konsekvenser av at fristen ble brutt ved at pasienten kunne få dekket behandlingstilbud. Pasienten kunne kontakte Helfo dersom fristen ble brutt med den konsekvens at pasienten fikk mulighet til å benytte andre offentlige sykehus eller private i innland og utland på helseforetakets regning, dersom det ikke umiddelbart ble gitt behandling.

Ordningen med fritt sykehusvalg ble utvidet fra kun å omfatte offentlige sykehus til også å omfatte alle private sykehus som har avtaler med de regionale helseforetakene om fritt sykehusvalg.

Det som skulle vært en styrking av rettigheten ble trolig en svekkelse av rettighetene i praksis. Vi fikk etter dette tidspunktet flere eksempler på at helseforetakene gjorde mye for å unngå fristbrudd, slik at den økonomiske risikoen ble redusert.

Behandlingsfristene ble et tema internt i helseforetakene og ulike ­ordninger ble iverksatt for å unngå fristbrudd. Noen steder sluttet man å sette frist. Saken fra Bærum omfattet strykninger av behandlingsfrister.

Rettigheten ble ikke brukt til aktivt å sørge for samsvar mellom ressurser og kapasitet, slik Stortinget hadde forutsatt.

Ved forskrift og veiledere ble behandlingsfristen gjort om til frist for første konsultasjon, altså en «uthuling» av begrepet behandling. Rett til behandling ble rett til en første konsultasjon – noe som utløste rettigheten, men gav ingen forutsigbarhet til pasientene mht når behandling. Første konsultasjon kunne være en samtale, men med uforutsigbar ventetid i etterkant i og med at fristen var oppfylt. I tillegg til at behandlingsfristen mistet den effekten den skulle ha – som en trygghet for pasienten – så var det eksempler på kreative innretninger i helseforetakene og bruk av statistikk.

Det kan reises spørsmål om hvordan lovgivningen på denne måten kunne uthules uten at praksis ble korrigert.

Endring av rettigheten

Regjeringen foreslo i vår endringer av pasient- og brukerrettighetsloven (prop 118 L (2012-2013)), som Stortinget har vedtatt. Endringene skal gjelde fra 1. januar 2014.

Formålet er at pasientene skal få en raskere vurdering av sykehuset med håp om riktigere prioritering av pasientene til behandling. Spørsmålet er om denne endringen medfører at køen flyttes inn i sykehuset og uten noen reelle rettigheter for pasienten når det gjelder behandling. Pasientens rett til behandling er blitt til rett til besøk for vurdering.

Ambisjonsnivået er høyt i velferdssammenheng. Ambisjonsnivået innenfor helse kommer til uttrykk gjennom endringen av retten til helsehjelp i 2004. Finansiering er ikke direkte knyttet til denne rettigheten, slik det er for rettigheter etter folketrygden. Det fastsettes økonomiske rammer for helseforetaket som omfatter både behandlingstilbud, drift og store investeringer som til sykehusbygg. For andre velferdsordninger, som sykepenger, arbeidsledighetstrygd mv, følger rettigheten og finansieringen direkte fra folketrygdloven uten ramme for ressurs- bruk.

Med lovendringen er ambisjonsnivået utvidet vedrørende vurdering, men redusert når det gjelder behandling. Alle som henvises har rett til vurdering innen 10 dager, jf § 2-2. Vurderingen skjer på bakgrunn av henvisningen.

Ved behov for spesialisthelsetjen­estehjelp settes en behandlingsfrist. Men behandlingsfrist vil fortsatt være en første konsultasjon. Etter dette er det uvisst for pasienten når det kan forventes behandling.

Endringen innebærer at pasienter har rett til medisinsk behandling før det anses uforsvarlig. Grensen settes på forsvarlig/uforsvarlig noe som gir et annet innhold enn nødvendig helsehjelp. Retten til nødvendig behandling er langt på vei erstattet av retten til vurdering. Retten er også begrenset av kapasitet ved offentlige innenlandske institusjoner eller hos annen tjeneste­yter som sykehuseier har inngått avtale med, noe som betyr at det ikke foreligger et rettskrav i juridisk forstand.

Nye lovbestemmelser:

§ 2-1 b andre ledd skal lyde:

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. ­Spesialisthelsetjenesten skal i løpet av vurderingsperioden, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd, fastsette en frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp. ­Fristen skal fastsettes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. De regionale helseforetakene kan bestemme hvilke institusjoner som skal fastsette tidsfrist når pasienten er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.

§ 2-2 skal lyde:

§ 2-2. Rett til vurdering

Pasient som henvises til spesialist­helsetjenesten, skal innen 10 virke­dager etter at henvisningen er mottatt av spesialisthelsetjenesten, få informasjon om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp, jf. § 2-1 b andre ledd. Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten rett til raskere vurdering. Dersom pasienten vurderes til å ha rett til nødvendig helsehjelp, skal pasienten samtidig informeres om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang.

Tidspunktet for oppstart av utredning eller behandling skal settes før fristen for når nødvendig helsehjelp senest skal gis, jf. § 2-1 b andre ledd. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan gi pasienten et tidspunkt før ­fristen for når nødvendig helsehjelp senest skal gis, eller tidspunktet senere må endres slik at fristen ikke overholdes, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte HELFO, jf. § 2-1 b fjerde ledd.

Pasienten skal opplyses om klage­adgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage.

Henvisende instans skal gis samme informasjon som pasienten får etter første og andre ledd.

Spesialisthelsetjenesten kan uten hinder av taushetsplikten gi nødvend­ige helseopplysninger til HELFO ­dersom det er nødvendig for å sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp innen forsvarlig tid, jf. andre ledd.

Departementet kan i forskrift gi ­nærmere bestemmelser om tids­punktet etter første ledd og om at visse pasientgrupper skal ha rett til vurdering raskere enn innen 10 virkedager.

§ 2-4 første ledd skal lyde:

Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk senter, privat radiologisk institusjon eller institusjon som tilbyr tverrfaglig ­spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas. Det er en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak.