For oss som vokste opp i etterkrigstidas optimisme og fellesskapstenkning, er det lett å glemme at alle våre privilegier ikke kom av seg sjøl og at de kan fjernes med et pennestrøk. Dette blir jeg påmint om hver gang jeg besøker mine venner og kolleger i Kambodsja. Hver gang jeg kommer tilbake til Norge blir det stadig verre å skulle forholde seg til medias og en del politikeres klaging over hvor dårlig det står til her i landet. Jeg i ferd med å bli ei sint gammal tante som bare vil skrike ut: «Dere veit ikke hvor godt vi egentlig har det!»

Tromsø mineskadesenter (TMC) har drevet opplæring av legfolk og helsepersonell på landsbygda i Kambodsja siden 1996 sammen med partner Trauma Care Foundation, Cambodia (TCF-C). Nordvest- Kambodsja var og er et område med enorme mengder landminer og klasevåpen etter tiår med krig og konflikt, og fokuset de første årene var derfor prehospital traume­behandling. Fra 2004 ble basal fødselshjelp inkludert i programmet. Resul­tatene er svært gode, og dødeligheten både blant både mineskadde og gravide og fødende har gått drastisk ned. (1)

Fra 2004 og fram til 2009 jobbet jeg hovedsaklig med opplæring i fødselshjelp. Sammen med min gode kollega og tolk Chandy reiste vi rundt og kurset jordmødre og en og annen kirurg på helsesentre og lokalsjukehus på landsbygda. Vi fant snart ut at fattigdom er hovedårsaken til at mødre dør under fødsel – familiene har rett og slett ikke råd til å betale for jordmorhjelp, transport til helsesenter og eventuelle medisiner eller blodoverføringer. Når utdannet helsepersonell i tillegg behandler fattige pasienter spesielt fra minoriteter svært dårlig, velger mødrene heller å føde i landsbyen sammen med de hun stoler på. Og som en kvinne sa til oss: « Det er gratis å dø heime…» Denne problematikken er kjent de fleste steder i verden, og gratis helsetjenester av tilstrekkelig kvalitet i forbindelse med svangerskap og fødsel er eneste farbare vei for å sikre verdens kvinner trygghet.

De siste årene har jeg hatt anledning til å jobbe mer med sosioøkonomiske tiltak. Gynekologen er nærmest blitt samfunnsmedisiner! Våre kambodsjanske kolleger veit at sjøl om man redder livet til en mann etter at han hadde gått på ei mine, er dette ikke nok. Familien er brått uten forsørger, og en bonde med bare ett bein er ubrukbar på rismarkene. Funksjonshemmede har ­tradisjonelt hatt svært lav status i ­Kambodsja, og siden det er fattigfolk som i utgangspunktet lever på den mine- lagte landsbygda, vil en familie synke helt til bunns på den sosiale rangstigen når hovedforsørger blir lemlestet.

Tidlig rehabilitering av mineskadde ved hjelp av foreløpige proteser (ITP) gjør at mange amputerte er tilbake på jordene etter bare 3 – 4 uker. Foreløpige proteser avlaster amputasjonsstumpen mens den gror, og siden pasienten er tilbake i full aktivitet så raskt etter skaden, går både den fysiske og psykiske rehabiliteringa svært fort. For de fleste mineskadde er det ikke skaden i seg sjøl som er hovedbekymringen, men det faktum at de ikke kan forsørge ungene og familien sin. I motsetning til i Norge fins det ingen trygdeordninger, og utgifter til helsehjelp er en av hoved­- årsakene til at småbønder må gå fra gård og grunn (2).

I løpet av 2013 har TCF-C satt opp et lite verksted i Sam Loth; et område der 30 % av de voksne mannfolka er amputerte etter mineskader. De tre som jobber på verkstedet er som overskrifta sier «tre mann og bare ett bein». To er dobbeltamputerte og den tredje har et bein igjen. Fra å være isolerte og utstøtte, driver disse karene nå et lite samfunnssenter der andre amputerte kan få reparert og laget nye proteser av plastrør og tre, og ikke minst kan funksjonsfriske kjøpe tjenester som sveising, lading av batterier osv. Mine nye helter har også opplæring i speilterapi mot fantomsmerter etter at en entusiastisk enbeint canadier syklet innom dem for noen måneder siden! (meandmymirror.org) , og rundt verkstedet vokser det nå opp småskalabutikker som selger egg, kylling og frukt.

Da jeg i 2009 tok avgjørelsen om å forlate en fast jobb i Helse Nord for å bruke tida mi på internasjonalt arbeid, var det med spenning i magen. Det var imidlertid også en lettelse over å kunne forlate et helsevesen som etter mi men­ing går i feil retning med mer og mer markedsstyring.

I så henseende er det paradoksalt at jeg i hovedsak jobber i Kambodsja der privatisering av helsetjenester nesten er tatt til det absurde. Bare du kan betale får du også det aller beste både når det gjelder pasienter og personell. Resultatet er katastrofalt for de som ikke kan slå i bordet med penger – de er overlatt til seg sjøl.

Derfor er de tre mannfolka med bare ett bein og alle de andre jeg kjenner i Kambodsja mine helter! De gir seg ikke sjøl om alt ser umulig ut, og styrken hos menneskene slutter aldri å overraske meg. De har gitt meg en innsikt og forståelse som jeg alltid bærer med meg og som jeg skulle ønske mange andre fikk del i. Vi som vant i lotteriet og fikk leve og bo i Norge i dag og ikke for hundre år siden; det er ikke fordi vi fortjener det, men bare fordi vi hadde griseflaks…