UMOJA

Bakgrunn

I år 2000 besluttet De forente nasjoner å definere 8 sentrale mål som innen 15 år tok sikte på å forbedre forholdene i verdens ressurssvake land vesentlig vedrørende fattigdom, utdanning, foster- og barnedødelighet, mors sykelighet som følge av svangerskap, HIV/AIDS, malaria og tilgjengelig vann med god kvalitet. Alle 189 medlemsland sluttet seg til de definerte «United Nations Millennium Development Goals», dessuten et tyvetalls frivillige organisasjoner verden over. Umoja- prosjektet vender seg til problemene definert i tusenårsmålene vedrørende foster- og nyfødtdødelighet og mors helse under svangerskapet.

Nasjonalt senter for fostermedisin (NSFM) ved St. Olavs Hospital/NTNU har siden 1997 hatt funksjon som WHO-utdanningssenter innen ultralyddiagnostikk i gynekologi og obstetrikk. Denne funksjonen ble delegert fra WHO via Helsedepartement og Utenriksdepartementet til NSFM/NTNU. Gjennom funksjonen har NSFM organisert og drevet utdanningsprogram i Østblokklandene etter jernteppets fall, Murmansk, Singapore, Filippinene, Thailand og Midtøsten.

En av prosjektjord­mødrene ved NSFM, Gerd Inger Lånke, demonstrerer bruk av et standard ultralyd­apparat for en gruppe jordmødre ved Lower Umfolozi District War Memorial Hospital i KwaZulu-Natal.

I 2002 uttrykte «Chief Director of Maternal, Child, Women’s Health and Nutrition» ved Helsedepartementet i Pretoria, Sør-Afrika, interesse for å introdusere en formell utdanning i ultralyd på grunnivå for jordmødre som arbeidet i perifere områder som under Apartheid-tiden hadde blitt neglisjert når det gjaldt helse for gravide og nyfødte. Vi ble kontaktet via WHO. Etter råd fra Helsedepartementet ble KwaZulu-Natal (KZN), en av de ni provinsene i Sør-Afrika, valgt ut til prøveprosjektet. I KwaZulu-Natal er jordmødrene ansvarlige for omtrent 80% av svangerskapsomsorgen og 60% av fødslene. De må stort sett greie seg selv og har liten hjelp fra leger som ofte er fraværende eller tilstede bare midlertidig. En del av president Nelson R. Mandelas politikk gikk ut på å satse på jordmødre for å bedre perinatal helse ut fra den vurdering at jord­mødre har vist seg å representere ­stasjonær, stabil arbeidskraft.

NSFM etablerte i 2002 samarbeid med Nelson R. Mandela School of Medicine, University of KwaZulu- Natal (UKZN), ved King Edward VIII Hospital i Durban og har siden hatt universitetet som hovedbase. NTNU har i stor grad støttet NSFM med ­prosjektet og det er i tiden etter oppstart etablert formell kontakt mellom NTNU og University of KwaZulu- Natal som muliggjør kommunikasjon på akademisk toppnivå, så vel som på studentnivå, med tanke på såkalt utenlandssemester og mulighet for å skrive hovedoppgave. Tilsatte ved NSFM/NTNU er engasjerte i undervisningen på Nelson R. Mandela School of Medicine og har faste årlige undervisningstimer i gynekologi og obstetrikk og vitenskapelig skriving.

Denne akademiske kommunikasjonen har så langt ført til Heidi Gilstads dokt­orgrad «Obstetrical ultrasound expertise as manifest in encounters between midwives and pregnant women. A case study from KwaZulu-Natal in South Africa» 2012. Morten Dreier tok sin Master’s Thesis ved NTNU i 2012 «User-centered design in rural South Africa: How well does current best practice apply for this setting?». Medisinerstudentene Olav Dankel og Hans-Jakob Hunnes full­førte sin «Student’s Thesis» «Losing life while giving life. A review of hypertensive maternal mortality in South Africa in the period 1999 – 2007 and the challenge of reducing it through improved guideline implementation» i 2012.

NSFM utviklet et 24 ukers undervisningsprogram for jordmødrene i KZN og det første kurset ble holdt i 2004. Jordmødrene ble i tiden etter fullført studium fulgt opp, en oppfølging som hadde primær verdi for jordmødrene, men også representerte stor læreverdi for oss ved NSFM med tanke på å videreutvikle programmet.

I evalueringsfasen lærte vi de første årene mye om hvor dårlig medisinsk- teknisk utstyr laget i og for industri- land, fungerte i ressurssvake land. Utstyret var for sensitivt og defekter førte ofte til full stopp i bruk. Vi startet en systematisk registrering av hvilke feil som oppstod. Utstyret var også for komplisert å bruke for et personale som under sin utdanning ikke hadde teknisk bakgrunn og heller ikke kultur for å omgås elektronikk med mange innstillingsmuligheter. Vi brukte forholdsvis mye tid på å undervise i bruk av utstyret.

Prosjektnavnet «Umoja» er et Swahili ord og står for samarbeid, «unity», «working together toward good». Her er Eva og kollega Nomusa ved Hlabisa Hospital i vennlig diskusjon ved lunsjbordet.

Videre utvikling av prosjektet

Erfaringene fra jordmødrenes interesse for og nytte av ultralyddiagnostikk var god, men i 2008 ble det klart for oss at eksisterende ultralydutstyr var lite egnet til klinisk bruk i de røffe, tøffe omgivelsene. Undervisningen som måtte til ble for omfattende og tidkrevende for jordmødre med minimal teknisk bakgrunn. Vi innså at vi måtte tenke nytt for å kunne utdanne nok jordmødre til å oppnå full utnytting av den informasjonen som ultralyd gir i svangerskapsomsorg i ressurs­svake land. Dette krevde innovasjon av teknisk utstyr.

I samarbeid med et ultralydfirma utgått fra NTNU, Aurotech AS i Tydal, utviklet vi en prototype for bruk i ­ressurssvake land. Ultralydapparatet Umoja var kompakt, robust – «elephant proof», tålte spenningsvariasjoner fra 80 til 400 Volt, aksepterte å bli kjørt på gamle dieselgeneratorer som finnes overalt i Afrika, kan tilpasses 12 volt bil og 24 volt lastebilbatteri. Apparatet hadde en særs kraftig prosessor og kunne veksle mellom å fungere som ultralydapparat og en PC som inneholdt tilpasset undervisningsmateriale til selvstudium, prosedyrer, en om­fattende bildedatabase til bruk under pågående skanning og hjelpemidler en jordmor trenger i sitt arbeide. Det var også et mål å kunne produsere utstyret billig nok uten tap av bildekvalitet. Prototypen ble testet i tiden 2008 – 2010 og dannet grunnlaget for ut­vikling av nytt utstyr.

Nåværende prosjekt

Basert på erfaringene fra prototypene er det nå utviklet et helt nytt konsept av ultralydutstyr tilpasset bruk i ressurs­- svake land. Prosjektet har støtte fra Samarbeidsorganet Helse Midt-Norge og utvikles i et samarbeid mellom NSFM ved St. Olavs Hospital, Institutt for sirkulasjon- og bildediagnostikk og MI-Lab ved NTNU og dessuten i tett samarbeide med det internasjonalt ledende ultralydfirmaet GE Vingmed AS i Horten. Umoja bygger blant annet på Vscan, et ultralydapparat presentert av GE Vingmed AS i 2009. Vscan ble av Time Magazine rangert som nummer 14 «amongst the most important innovations in 2008». Parallelt med tre pågående tekniske doktorgrader og post doc’s, arbeides det med utvikling av undervisningsprogrammer tilpasses bruk av det nye apparatet.

Erfaringene så langt med implementering av ultralyd innen svangerskaps­omsorgen i et ruralt område i Sør Afrika har vært positive både fra et klinisk og organisatorisk perspektiv. Det kunnskapsbaserte grunnlaget for å bruke ultralyd er etablert i ressurs­svake land, men det legges nå opp til randomiserte kontrollerte kliniske studier med det nye utstyret for å evaluere konsekvensene av å introdusere ultralyd i et ruralt område.