Ånden må tilbake

En livsviktig x-faktor er svekket i sykehusene. Ingen må tro den kommer tilbake av seg selv.

Av Overlegeforeningens leder Jon Helle

Foretaksmodellen og fenomenet profesjonsnøytral ledelse har gjort mye med legenes hverdag. Som en kollega sa det: «Hvem hadde ant at det skulle gå så dårlig med den faglige autoriteten!» Pene tall om produksjon og hva det måtte være kan ikke skjule det faktum at legenes ønske om å utøve god legekunst og humanisme kveles av «økonomisme». Altså; Legens opplevelse av at faglige argumenter drukner i skyggen av den økonomiske bunnlinjens sterke lys. At produksjonsmål har forrang for klinisk skjønn og fornuftig bruk av ressurser og kompetanse. At rammene for god fagutøvelse og oppfyllelse av pasientrettighetene ikke er vide nok. At effektiviseringen i sykehusene har gitt for liten tid til pasientene. At legene må ta ansvaret uansett. Og ekstra utmattende er det hvis en leder uten nødvendig faglig innsikt, kanskje ei heller med ønske om å ville forstå, overkjører faglige argument med tung og blind lojalitet til overordnet nivå. Da blir New Public Management og enhetlig profesjonsnøytral ledelse gjensidig negativt forsterkende. Det er farlig at den gode ånden, X-faktoren som gjør at vi yter den ekstra innsatsen, slukner smått om senn i hver enkelt fagperson. «Jeg bare er her. Og går hjem når klokken er fire». Da drepes noe av det som bygger faget og helse­tjenesten. Og tryggheten, lojaliteten og trivselen reduseres. Pasientene vil etterhvert kunne merke dette. Dette er ikke syt over tapte skanser og privilegier fra ­rebeller eller primadonnaer. Dette er gjenfortelling av frustrasjoner fra grasrotfolk og hverdagsslitere. Som ikke merker verdsettelsen av egen kompetanse og innsats. Vi må få gløden tilbake i de mange øyne som er blitt ­matte. Krefter som ødes på frustrasjon og irritasjon, må vendes til beste for helsevesenets samfunnsoppgave. Vi må få tilliten tilbake, lagånden og samarbeidsånden mellom ansatte og ledere. Rommet for omtankens kraft. Og viljen til å strekke seg for felles ansvar og sammen finne gode løsninger. Da må legenes faglige kompetanse både i bredde og dybde være grunnmuren i sykehus, og faget med pasienten i sentrum må ha høyest rang. Uten forkleinelse for alle ­andre yrkesgrupper i sykehus som også må få kjenne at fagligheten deres blir verdsatt og foredlet. For pasientenes og fagutviklingens beste. Spørsmålene er: Er foretaksmodellen med sin store oppmerksomhet på kalde tall problemet? Er modellen bare litt syk eller døende? Kan den reddes med justeringer? Vil mer penger hjelpe? Svarene vil avhenge av posisjonen til svareren. Men ingen bør svare uten å vise forståelse for at symptomene i sykehusene er alvorlige. Noe MÅ endres. Investering i den ansatte fagkapitalen er trolig det mest effektive for å få god «bunnlinje» på alt som er viktig å måle. For både pasienter, ansatte og sykehuseier. Denne leder­oppgaven må prioriteres nå. •