Stortinget treffer beslutninger om lovgivning og om hvor mye økonomiske ressurser staten skal bruke på sykehussystemet.

Hvilken betydning har lovgivningen for styring? Når Stortinget vedtar lovgivning som forplikter sykehusene, skal den følges. Den håndheves av tilsyn, kontroll­organer og påtalemyndigheten dersom det dreier seg om straffbare forhold. Domstolene kan også ha en rolle gjennom sivile saker og straffesaker. Lovgivningen stiller krav til hvordan eier og ledelse skal tilrettelegge for pasienttilbudet, oppfyllelse av rettig­heter overfor pasienter, tilrettelegging for at helsepersonell skal kunne overholde sine forpliktelser, krav til utstyr og krav til videreutdanning og etterutdanning av ansatte. Lovgivningen ­stiller også krav om offentlig innsyn, åpenhet og om varsling. Sykehus eid av staten er offentlig virksomheter regulert av forvaltningsloven og offentlighetsloven og er offentlig finansiert. De som er satt til å lede sykehus opptrer på vegne av felleskapet, for felleskapets interesser, med innsyn i drift og utvikling av tjenestene. Lovkravene skal bl.a. hindre at vi får slike situasjoner statssekretær Erlandsen advarte mot på Overlegeforeningens konferanse våren 2014: «… at sykehus blir drevet som om det var en egen blomsterbutikk.» Det skal også for­hindre at det etableres «kulturer» og nettverk, med samme personer i ulike roller, med egne regler som avviker fra de samfunnet har stilt. Det er også begrunnelsen for de kritiske spørsmål som ble stilt til at direktører i Regionalt helseforetak var styreledere i helseforetak og i underliggende organer. Det skal motvirke at noen personer i styringssystemet kan skape sine egne mål gjennom sentrale roller med betydelig tilgang til offentlige ressurser. Lovgivningen representerer samfunnets krav til Regionalt helseforetak, helseforetak og sykehus – herunder hvordan sykehusene skal prioritere ressurser gjennom «bundne ressurser» til oppfyllelse av pasientrettigheter. Styringsretten til leder og styre er sterkt begrenset av lovgivningen, i likhet med avtaler, men med den ­forskjellen at lovgivningen forplikter overfor Storting og felleskap, altså flere enn en avtalepart. Dette skiller sykehusene fra annen næringsdrift og gjør at det må stilles krav om annen kompetanse og innsikt enn det å drive en vanlig bedrift. Denne kompetansen må være både i styrene og i ledelsen i både regionalt helse­foretak og helseforetak.

De regionale helseforetakenes ansvar Da de fylkeskommunale sykehusene ble overført til staten i 2002, ble de organisert i en helseforetaks modell, regulert av helseforetaksloven1. Styr­ingslinjen er fra eier i Helse- og omsorgsdepartementet til eier ved regionale helseforetak2. De regionale helse- foretak skal «sørge for» et bredt tilbud av spesialisthelsetjenester som leveres av helseforetakene. I «sørge for» ansvaret ligger det en tilretteleggingsplikt økonomisk og på andre måter. Regionalt helseforetak skal legge til rette for spesialisthelsetjenester, ­oppfyllelse av pasientrettigheter, forskning, undervisning og andre ­lovpålagte tjenester, jf § 2. Det forutsetter oversikt, planlegging og dimensjonering av ressurser for å oppfylle leveranser og rettslige forpliktelser. Eier har også det overordnede ansvaret som arbeidsgiver. Helse- og omsorgsdepartementet har ved Kgl resolusjon vedtatt at det skal være en arbeids­giverorganisasjon for sykehusene, i stedet for at hvert sykehus beslutter dette selv. Pasientrettigheters plass i styringslinjen Rettigheter for pasienter skal gi befolkningen trygghet for at de får nødvendig helsehjelp fra sykehus ved behov. Det skal settes behandlingsfrist som kommuniseres til pasienten, med videre oppfølgning. Rettigheter skal ha ­direkte betydning for økonomiske prioriteringer. Lovgivning er et politisk virkemiddel i likhet med finansiering – og det har en indre sammenheng ved at Stortinget beslutter begge deler. Men det ligger til eier å tilrettelegge for oppfølgning og nødvendig informasjon. Det er forutsatt at virksomhetene lojalt innretter seg etter Stortingets vedtak. Professor Asbjørn Kjønstad formu­lerer det slik3: «Pasientrettighetene representerer en viktig kobling mellom lovvedtak og budsjettvedtak. Helseforetakene og kommunene har en rettslig plikt til å oppfylle pasientenes rettigheter. Når Stortinget vedtar lover som gir pasientene rettigheter, binder det sin egen bevilgningsmyndighet. Ved budsjettbehandlingen må det avsettes tilstrekkelig midler til at folk skal få oppfylt sine pasientrettigheter. Det oppstår såkalte bundne utgifter.» Kjønstad omtaler dette som «bundne midler» . Stortinget er bundet. De regionale helseforetakene og helseforetakene må ha god oversikt over ressursbehovene for å kunne definere behovet nedover og oppover og er slik sett bundet i sine prioriteringer. Det binder Stortinget og det binder eier av virksomhet i hvordan ressurser benyttes. Pasientrettigheter skal måles som grunnlag for bevilgninger fra ­Stortinget, som er bundet til å oppfylle slike rettigheter. Spørsmålet i dag er om eier og ledelse, regionalt helseforetak og helseforetak følger opp lovgivningen som tilsiktet, og om det gis informasjon dersom pasient­rettigheter og andre lovpålagte for­plikter ikke kan oppfylles. Stortingets beslutninger om pasient­ers rettigheter har liten effekt dersom de neglisjeres av de med styre- og leder­ansvar. I et system med en eier og ett styringssystem, kan systemsvikt få omfattende effekter ved spredning til alle helseforetak, for eksempel dersom det etableres lovstridig praksis. I Bærum saken, ble det dokumentert at behandlingsfrister var strøket med betydelig risiko for pasienter. Dette ble vurdert som en alvorlig og straffbar svikt og sykehuset (Vestre Viken) ble ilagt foretaksstraff på 5 millioner som ble vedtatt. Begrunnelsen var blant annet at ledende ansatte ved det da­værende sykehuset i perioden 2004 til 2010 unnlot å etablere rutiner slik at pasientene fikk frist for behandling. Pasientene fikk heller ikke informasjon om rett til behandling og klage. Direktørsjiktet i det regionale helseforetak var styreledere i sykehusene i samme periode. Pasienter som ble påført skade som følge av svikten kunne søke erstatning til Norsk pasientskadeordning. Sykehuset har således ingen økonomisk risiko for erstatningskrav og ansvar. Tidspunktet for «jukset» var ikke tilfeldig. Fra 1. september 2004 hadde Stortinget strammet inn på retten til sykehusbehandling, slik at oversittelse av behandlingsfristen fikk økonomiske konsekvenser. Målet til Stortinget var å gi pasienter større forutsigbarhet og presse frem tydelige økonomiske prioriteringer av pasientbehandling i det regionale helseforetak og helseforetakene. Fikk det motsatt effekt? Spørsmålet er om Bærum sykehus skilte seg ut eller om det ble innført systematiske tiltak i helseforetakene etter 1.9. 2004, for å omgå de krav ­Stortinget hadde satt til helseforetak­ene med hensyn til å bruke tilstrekke­lige ressurser for å styrke pasient­tilbudet. Det kan nevnes at det i samme periode var en ­kostnadsvekst i regionalt helseforetak og helsefore­takene til konsulent­tjenester, prosjekter, o.l. For å kunne overholde lovkravene må det regionale helseforetak og helseforetakene regelmessig skaffe seg ­oversikt over situasjonen. Dersom dette ikke gjøres vil det være tilfeldig om befolkningene får oppfylt sine rettigheter og det skapes et urimelig og ulovlig høyt «press» der pasientbehandlingen skjer. Koblingen mellom finansiering og lovgivning reduserer både det regionale helseforetakets – og helseforetakets – handlefrihet til prioriteringer av ­ressurser. Det skal bidra til en «rekkefølge» i hvordan ressurser benyttes som vil begrense muligheter for å igangsette prosjekter og for invester­inger som kan vente. Terskelen må uansett være svært høy for igangsett­else av prosjektering på usikkert grunnlag slik situasjonen var med den feilaktige IKT satsningen ved OUS4. Situasjonen vedrørende pasienttil­budet, kapasitet og overholdelse av behandlingsfrister, burde vært reflektert i styrereferater til regionalt helseforetak og helseforetak – og i dialog mellom ledelse og ansatte (tillitsvalgte) i sykehus. Det kan reises spørsmål om det er tilstrekkelig åpenhet om ressursbehovet knyttet til oppfyllelse av rettigheter. De høringer som har vært i Stortingets kontroll – og konstitusjonskomite5, rapporter fra Riksrevisjonen6 rapporter, saker som er behandlet i Helsetilsynet og ved gjentatte mediaoppslag7. Mediaoppslagene de siste 10 årene er preget av at situasjonene ved sykehusene beskrives svært ulikt. Representanter for pasientgrupper og for ansatte grupper har varslet og advart, men ledelsen har tatt til motmæle og tegnet et annet bilde av situasjonen. Ved gjennomgang av styrereferater er det lite som tyder på at pasient­rettigheter og informasjon om situa­sjonen, har fått den plassen den må ha for å kunne respektere Stortingets beslutningsmyndighet. Ved gjennomgang av de saker som har vært behandlet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen, er det tydelig at Stortinget ikke får tilstrekkelig informasjon, heller ikke om «sløsing» av betydelige offentlige ressurser på ­prosjektering som ikke kan opera­sjonaliseres. Flere av stortingsrepresentantene uttrykket under høringen om IKT skandalen ved OUS at noen «snakker ikke sant». Det kan også ­reises spørsmål om sykehusdirektører skal drive med eiendomsutvikling og IKT, store og kostnadskrevende prosesser/investeringer og heller rette oppmerksomheten mot kjerneopp­gaver i sykehus. På denne bakgrunn kan det konkluderes med at det ikke foreligger holdepunkter for at helseforetakene (RHF og HF) har ansett ressurser som ­«bundet» for å oppfylle pasientrettigheter. Det er betydelige utfordringer knyttet til å få åpenhet om situasjonen til allmennheten, men også for at ­Stortinget skal få den informasjonen som er nødvendig i et demokratisk styresystem.

Ansvaret for forsvarlige helsetjenester

For å oppnå forsvarlige helsetjenester har lovgiver pålagt helsepersonell et profesjonsansvar, der leger er i en særskilt posisjon med beslutningsansvar, jf helsepersonelloven § 4, 3. ledd8, og ledelsen en plikt til å organisere tjen­esten forsvarlig, jf spesialisthelsetjen­esten § 2-29. Kravene i spesialisthelsetjeneste­loven retter seg mot helseforetakene og andre spesialisthelsetjenester. Virksomheten og dens organisering må være forsvarlig, noe som i lovforarbeid­- ene innebærer at man må «finne fram til organisatoriske løsninger som gjør virksomheten i stand til å oppfylle forsvarlighetskravet». Det medisinske utstyret må være i orden, helsepersonellet må ha tilstrekkelig kompetanse, ansvarsfordelingen og samarbeidsrutiner må være avklart, hensiktsmessige vaktordninger må være etablert, det må være ordninger som tar sikte på å hindre feil og lignende. Ansvaret for å drive forsvarlig virksomhet påligger virksomhetsledelsen på de ulike nivå­ene. Instruksjonsmyndigheten og ­styringsretten må utøves innenfor de rammene som kan oppstilles ut fra kravet om forsvarlighet. Helse- og omsorgsdepartementet har i rundskriv fra 201310 understreket betydningen av tydelig ansvarsplassering og av førstelinjelederens ansvar, der det står: «Førstelinjelederen vil i praksis utøve lederoppgaver som er sentrale for å sikre god pasientbehandling. Det er derfor viktig at virksomheten organiseres slik at denne lederen får rammebetingelser som gjør det mulig å ivareta sine oppgaver på en god måte.» Etter helsepersonelloven § 16 skal virksomheter som yter helsehjelp «organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lov­pålagte plikter». I denne sammenhengen er forsvarlighetsstandarden i § 4 av stor betydning for hvordan sykehuset kan inn­rette seg. I § 1711 er den enkelte lege og annet helsepersonell pålagt en egen meldeplikt til tilsynet i fylket dersom det ikke er mulig. Denne meldeplikten kommer i tillegg til de meldeplikter som påhviler virksomheten. Helseforetakets tilretteleggingsplikt innebærer at den enkelte lege må gis nødvendig handlefrihet til å kunne overholde sine lovpålagte plikter. Det gjelder krav til forsvarlighet og krav til behandling av pasientinformasjon mv. Informasjonssystemene må innrettes slik at den enkelte kan overholde taushetsplikt, opplysningsplikt og dokumentasjonsplikt, for eksempel slik at ikke uvedkommende helsearbeidere eller andre får tilgang på opplysninger om pasient­ene. Forsvarlighetskravet innebærer at sykehuset må innrette seg slik at an­satte får oppdatert sin faglige kompetanse. Fagmiljøet og den enkelte lege må være med å definere behovet utfra sin kompetanse. Det fremgår av for­arbeidene til loven at forsvarlighets- kravet innebærer: «at tjenestene følger med den faglige utviklingen og at feil som skyldes at det ikke er tatt i bruk nye anerkjente metoder eller teknologier etter omstendighetene kan innebære brudd på forsvarlighets­normen». Helseforetaket og sykehuset står ikke fritt med hensyn til om det skal benyttes ressurser på utvikling av faglig kompetanse. Ved uenighet mellom fagmiljøet og ledelse om behovene kan tilsynet konsulteres, i alvorlige tilfeller ved at det meldes etter § 17. Helseforetaket skal tilby forsvarlige tjenester og være forsvarlig organisert. Forsvarlig organisering innebærer krav til ulike deler av tjenesten. Det stilles krav til hvordan tjenestene er innrettet og organisert kvalitativt og kvantitativt med personell og beslutningsstrukturer, noe som binder virksomheten ved ansettelse og ansvarsplassering (funksjon og oppgaver ut fra kvalifikasjoner). I tillegg til nødvendig opplæring og tilsyn med personellet må det legges til rette for forsvarlig samhandling mellom helsepersonell innenfor helseforetaket, og samhandling med helsepersonell og andre utenfor. Forsvarlighetskravet innebærer ikke bare krav til organisering av personell, men også krav til hvordan de fysiske omgivelsene er innrettet og til ivaretak­- else av hygienen. Det vil blant annet si krav til rominndeling, håndvask, sengekapasitet og plassering. Videre omfattes krav til medisinsk utstyr, annet utstyr og produkter, kontroll, tilsyn og testing. Ledelsen i helseforetaket må påse at det på ulike nivåer utvikles instrukser og rutiner knyttet til behandling og oppfølging, samt internkontrollsystemer. Det er på denne måten flere bind­inger for sykehusene enn pasient­rettigheter med hensyn til bruken av ressurser. Helseforetakene er offentlige virksomheter der også forvaltningsloven kommer til anvendelse. I spesialisthelsetjenesteloven12 er det nærmere krav til det tjenestetilbudet sykehusene skal tilby og til organisering. Lovkravene forplikter ledelsen og styret. I formålsbestemmelsen i § 1-2 står det at formålet er å:

1. fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemning,
2. bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet,
3. bidra til et likeverdig tjenestetilbud,
4. bidra til at ressursene utnyttes best mulig,
5. bidra til at tjenestetilbudet blir tilpasset pasientenes behov, og 6. bidra til at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasientene.

Grunnlaget for de rettigheter pasienter har overfor sykehus ligger i spesialisthelsetjenesteloven. I § 2-1 er tilretteleggingsansvaret for de regionale ­helseforetakene tydeliggjort. De skal «sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon, herunder

1. sykehustjenester,
2. medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester,
3. akuttmedisinsk beredskap,
4. medisinsk nødmeldetjeneste, luft- ambulansetjeneste og ambulanse­tjeneste med bil og eventuelt med båt,
5. tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, herunder institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelavhengige med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 til 10-4,
6. transport til undersøkelse eller ­behandling i helse- og omsorgs­tjenesten og
7. transport av behandlingspersonell.

Videre står det at «De regionale helseforetakenes ansvar innebærer en plikt til å kjenne til utviklingen av pasient­tilbudet og til å planlegge, gjennom­føre, evaluere og korrigere virksomheten slik at lovens formål. Det regionale helseforetaket plikter å yte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner i helseregionen.» I forbindelse med samhandlings­reformen ble ansvaret til de regionale helseforetak utvidet, i § 2 a står det nå: «Regionale helseforetak har et overordnet ansvar for å iverksette den ­nasjonale helsepolitikken i helse­regionen. Regionale helseforetak skal planlegge, organisere, styre og sam­ordne virksomhetene i helseforetakene som de eier. I forbindelse med lang­siktig planlegging skal regionale helseforetak vurdere om deler av tjenestene skal ytes gjennom inngåelse av avtale med private eller offentlige virksom­heter som de ikke eier selv.»

Styreansvaret

Styrene skal påse at virksomheten, det regionale helseforetaket, helseforetaket og sykehuset, innretter sin virksomhet etter de krav Stortinget har satt med nødvendige prioriteringer av ressurser. Stortinget skal også holdes informert om situasjonen og behov dersom lovkrav ikke overholdes. ­Riksrevisjonen fører revisjon med alle offentlige virksomheter på vegne av Stortinget, slik informasjon må også kanaliseres i styringslinjen. Ved høringer i Kontroll – og konstitusjonskomiteen skal alle opplysninger som etterspør legges frem. Styrerepresentantene har et personlig ansvar for å oppfylle disse oppgavene, etterspørre dokumentasjon og treffe vedtak som samsvarer med samfunnsoppdraget. I det personlige ansvaret ligger en forpliktelse til å være orientert både om den faktiske situasjon og om hvilke retts­lige for­pliktelser som påhviler virksomheten. •