«Min visjon er å legge Ringveien i tunnel ved Rikshospitalet og samle hele Oslo universitetssykehus (OUS) på Gaustad,» fortalte Bjørn Erikstein, OUSs direktør, til Dagens Medisin i oktober 2012, og han la til: «Dette er noe jeg har tenkt på i fire-fem år.» Erikstein hadde nettopp lagt frem for styret i OUS sin plan om et gigantsykehus på Gaustad. Da styret et halvt år tidligere hadde bedt om en plan for OUS (Radiumhospitalet, Rikshospi­talet, Ullevål og Aker), var imidlertid ikke ett stort sykehus på Gaustad blant de alternativene styret hadde bedt vurdert. «Jeg kunne bare ikke la være,» uttalte Erikstein til Dagens Næringsliv om planen han så å si i hemmelighet hadde latt utarbeide (DN, 26.10.12). «Mulighetsstudien» Erikstein presenterte for OUS-styret var utarbeidet av arkitektkonsernet NSWAP. Konsernet skulle under sitt nye navn Nordic Office of Architecture vise seg å forbli en helt sentral premissleverandør i den videre prosess som karakteristisk nok begynte med «overbygningen», den arkitektoniske overbygningen, en ­arkitektonisk illustrasjon på en «top-down» fusjonsprosess. Da Erikstein var blitt tilsatt som ny OUS-direktør høsten 2011, hadde han intet nevnt om sin plandrøm. Han hadde tvertom understreket at han var kommet til OUS med blanke ark og ville «se nøye på helheten og delprosessene i omstillingen». Fagmiljøene skulle være «gode premissleverandører»: «Et godt samarbeid med de ansattes representanter og gode og faglige diskusjoner» ville være helt avgjørende forutsetninger for en vel- lykket prosess. (Dagens Medisin, 7.12.11). Siri Hatlen, Eriksteins forgjenger, hadde i september 2010 startet arbeidet med «Arealutviklingsplan 2025», vedtatt av OUS-styret i mars 2011. Ifølge denne skulle to viktige bygg reises ved dagens Ullevål i løpet av få år: et stort sengepostbygg og en stor­bylegevakt. Storbylegevakten skulle bygges slik at den ble tilknyttet det nye akuttmottaket (åpnet sist vinter, prislapp ca.500 millioner kroner). Oslos helsebyråd Øystein Søreide (H) kunne i den forbindelse bekrefte at for noen år siden var alt klart til å sette spaden i jorden, men at prosjektet fikk en bråstopp. Byråden håper imidlertid fortsatt «at storbylegevakten kan samlokaliseres med dagens Ullevål.» (Aftenposten, 10.4.14).

Storbylegevakt utsatt

Etter at Erikstein nå har offentliggjort sin drøm om samling på Gaustad, blir det lettere å skjønne hvorfor han stanset begge prosjektene – storbylegevakten og klinikkbygget – kort tid etter at han var tiltrådt. Hvis storbylege­vakten skal realiseres i samsvar med Eriksteins Gaustad-plan, vil det ta enda atskillige år innen Oslo får en tidsmessig legevakt. Den vil dessuten, som Gaustad-prosjektet for øvrig, få en plassering enda lengre vest på Oslos vestkant, mens den store befolkningstilveksten som kjent kommer i øst. En realisering av storbylegevakten i tråd med Høyre-byrådens ønsker vil grunnet Eriksteins Gaustad-strategi nå først kunne skje med flere års forsinkelse, en forsinkelse som gjør at kommunen i mellomtiden har måttet rehabilitere de for lengst utdaterte lokalene i Storgata med flere hundre millioner kroner. Hvordan kunne dette skje? Svaret finner en i «Idéfase OUS – Campus Oslo», fremlagt for OUS-styret 26.juni i år og utarbeidet av flere prosjekt­grupper under styring av Erikstein selv. Allerede på de første av utredningens 184 sider introduseres det overordnede synspunkt som er styrende for hele utredningen: Samling om én lokalitet vil gi «best mulighet til å oppfylle de strategiske målene for sykehuset». Ikke minst vil det gi «stordriftsfordeler innen mange områder». Og det føyes til: det finnes ikke «evidensbaserte holdepunkter» for at samlokalisering av det foreslåtte format vil være uheldig. Tre alternativer utredes: Delt lokalisering Ullevål og Rikshospitalet/Gaustad blir, gitt det innledende premiss, lite attraktiv. I valget mellom de to øvrige – full samlokalisering på Gaustad og full samlokalisering på Ullevål – blir Gaustad-alternativet foretrukket med Ring 3 «lagt i tunell(sic!)» – eneste risiko er knyttet til tunnelen. Rapporten bekrefter slik sett at Erikstein er sanndrømt – så langt.

500 senger optimal størrelse

Utredningen hopper lett over det som er et gjennomgående synspunkt i forskningen på hva som er optimal sykehusstørrelse, nemlig at det er ­vanskelig å finne gevinst ved mer enn 500 senger i et sykehus; Gaustad-­fusjonen opererer med mer enn tre ganger denne størrelsen. Professor Jon Magnussen, en av landets fremste helseøkonomer, vurderer Gaustad-­planen slik: «Fra et ‘driftsøkonomisk’ ståsted er det ikke noe som tilsier at det er noen som helst gevinst ved et prosjekt som dette, kanskje snarere tvert imot.» (Kapital, 26.6.2014) Heller ikke er det i rapporten spor av analysene til NHH-professor Kurt R. Brekke, en av de få her i landet som har studert sykehusfusjoner empirisk. Blant hans funn er at sykehusfusjoner svekker incentiver til å tilby kvalitet og drive effektivt. De stadige henvisningene til stordriftsfordeler som høyere effektivitet og bedre pasientbehandling karakteriserer han som «retorikk». «Så langt ser sykehusfusjonering ut som rene tapsprosjekter,» er en av Brekkes konklusjoner (NHH Bulletin 1/2014).

Mål: Årlig innsparing 800 mill, akkumulert underskudd 3 milliarder

Da OUS-fusjonen ble vedtatt i 2008, var det forutsatt at fusjonen skulle være økonomisk selvbærende. Siri Hatlen beskrev etter hvert prosjektet som preget av stadig større risiko: Hvis ikke eier stilte opp med økonomiske ressurser, måtte fusjonen sprenges. Etter to år sa hun opp som direktør; hun fant ikke lenger prosjektet forsvarlig. Hatlen mente det trengtes 17,5 milliarder kr. – et beløp ledelsen i Helse Sør-Øst (HSØ) v/Bente Mikkelsen ikke ville høre snakk om, da det ville ha synliggjort 2008-vedtakets sviktende økonomiske forutsetninger. Med Hatlens «Arealutviklingsplan» som basis foreslår Erikstein nå et prosjekt som er mer enn dobbelt så stort som det som ble besluttet i 2008, med en estimert kostnad på vel 40 milliarder kroner. Det er tankevekkende at Hatlen i realiteten måtte gå da hun opererte med et langt lavere beløp. Det er for øvrig verdt å merke seg at det ikke er HSØ, men Erikstein v/OUS-styret som er initiativtaker. Prosjektet er riktignok godkjent av HSØ-styret, men uten at HSØ har tilført ekstra midler til utredningsarbeidet. OUS har hittil brukt 36 mill. kr. av sitt løpende pasientrelaterte budsjett til finansiering av diverse konsulenttjenester. I tillegg kommer at sentrale deler av OUSs administrative apparat med Erikstein i spissen i halvannet år har hatt mye av sin oppmerksomhet mot dette arbeidet, mens sykehusdriften har gått sin skjeve gang. Eriksteins rapport bærer preg av han har holdt seg noe mer til konsulentene i Terramar og arkitektene i Nordic Office of Architecture enn til sykehusets medisinske personale. Språket er ikke til å ta feil av: Helsetjenesten anses som «en samlet leveranse», og OUS skal bli «et av Europas ledende sykehus innen helseinnovasjon». Terramar hadde ifølge sin hjemmeside «prosjektsjefsrollen» for Nye Holmenkollen, som av kulturminister Trond Giske ble omtalt som «en av de største offentlige byggeskandalene noen gang», da det ble kjent at prosjektet ble 600 millioner kroner dyrere enn forutsatt (Dagbladet, 17.8.2009). Arkitektene har fått utfolde seg i en egen, glanset firefarget billedpublikasjon om «Fysiske løsninger og byutvikling» over 154 sider, nesten like mange sider som selve hovedrapporten, bare i større format. For arkitektene dreier det seg ikke bare om et «sykehusprosjekt» – det er et byutviklingsprosjekt. De vil «løfte Oslo fra en ‘fjordby’ til også å bli en ‘kunnskapsby’», og ser sykehuset som «en unik mulighet for byutvikling og en potensiell arena av betydelig omfang for næringsutvikling». Erikstein skisserer en helt ny bydel på Gaustad med kontorer, næringsdrift, ny T-banelinje etc. Men er det ikke noe som skurrer litt, når en sykehusdirektør som ikke evner å holde orden i eget hus, via sitt styre gir seg selv i oppdrag å opptre som byplanlegger?

Riksrevisjonen kritisk

Gaustad-rapporten ser glatt bort fra de mange kritiske synspunkter som er kommet på OUS-fusjonen etter 2009. McKinsey hadde anslått at fusjonen som følge av stordrift ville gi en årlig effektiviseringsgevinst på 8-900 millioner kroner. Ved årsskiftet 2012/13 var OUS’ akkumulerte underskudd vel 3 milliarder kroner. I Stortingets åpne høring om OUS- fusjonen i mars 2012 rapporterte de ansattes representanter om under­finansiering, dysfunksjonell organisasjonsstruktur og en pasientsikkerhet som var i fare, om en ikke tok en pause i omstillingen. Riksrevisjonens rapport et halvt år senere bekreftet denne beskrivelsen. Eierne på foretaks- og ­departementsnivå hadde ikke opptrådt «tilstrekkelig aktivt for å redusere rapportert kritisk risiko», og eiers­tyringen var ikke «utøvd på en god måte». Riksrevisor Jørgen Kosmo sa det på sin måte: «Jeg synes det mest alvorlige er at man visste om de kritiske risikofaktorene, men man håndterte ikke disse inn i planleggingen på en god nok måte. Slik fikk man risikoen og de kritiske forholdene midt i trynet.» (NRK 28.11.12) «Det er kjent og tilstrekkelig dokumentert at planleggingen og gjennomføringen av en av de største fusjoner i offentlig sektor, står til stryk. Riksrevisjonen feide all tvil av banen denne uken,» var Magne Lerøs kommentar (Ukeavisen Ledelse 29.11.12). Helsepolitisk opposisjonsleder Bent Høie ­mente Riksrevisjonens rapport «slår fast at både tillitsvalgte og Hatlen ­hadde rett i sin bekymring». Høie bad daværende helseminister Støre sette i gang en kritisk granskning av hele hovedstadsprosessen. Da Høie selv var kommet i posisjon, var han like negativ til sitt eget forslag som Støre ett år tidligere hatt vært til Høies forslag. Direktør Erikstein mente det fikk ­holde med en «egen-evaluering» (Dagens Medisin, 25.2.14).

Kompetanseflukt og lederflukt

OUS har ifølge Aasmund Bredeli, tillitsvalgt for vel 2600 OUS-leger, ingen plan for å møte utfordringene på mellomlang sikt, og frykter en «15-årig unntakstilstand» om en følger Eriksteins Gaustad-plan. «Vi har hatt en svær kompetanseflukt,» sier Bredeli: «Mellomledere vil ikke lede lenger, og fremragende fagpersoner søker seg ut, slik at fagmiljø forvitrer.» (DN, 7.11.12) Og forvitringen har fortsatt. Jeg lar det bli med tre eksempler fra senere tid. Thore Henriksen, som bygget opp det barneintensive miljøet ved Ullevål, orket ikke mer etter utallige søvnløse netter i forbindelse med omorganiseringen av OUS: «Til slutt ble det ­meningsløst å drive intensiv medisin under slike forhold,» sier Henriksen til «Journalen», Tidsskrift for Oslo legeforening (2/2014). – Haldor Slettebø trakk seg i protest i mars i år som leder for Rikshospitalets Nevrokirurgiske klinikk: «Jeg har vært leder ved sykehus i ti år, og har ikke sett maken til dette.» (DN, 15.3.14) Slettebø fortalte at han sammen med en lederkollega hadde bedt om et møte med Erikstein som sykehusets øverste sjef, fordi tjen- estevei ikke fungerte. Han fikk til svar at han måtte ta opp problemene «i linjen» – men «i linjen er det øredøvende taushet og handlingslammelse». «Så det er jo en slags sovjetstat – mer gemyttlig, mindre voldelig, men effektivt,» var Slettebøs resignerte kommentar. Noen uker senere var det Lars Engebretsen, sjef for OUSs Ortopediske avdeling, som sa opp i protest etter knapt to år i jobben: «Nå har jeg blitt såpass gammel at jeg ikke vil bruke resten av livet på å fighte vindmøller.» (NRK 7.4.2014) Engebretsen var bekymret for OUSs fremtid, ikke minst fordi toppledelsen ikke tar hensyn til faglige råd. Etter flere reportasjer i Aftenposten om kreftpasienter som kasteballer i Helse-Oslo kunne det ikke lenger være tvil om hva Petter Schou, fylkeslegen i Oslo og Akershus og tilsynsmyndighet for OUS, mente om hovedstadsprosessen: «En altfor stor tro på stordrifts­fordelen i helsevesenet gjør at gamle kulturer brytes opp og ansvaret for den enkelte pasient lett kan bli fragmentert» (Aftenposten, 14.9.2014). Men hva er det med offentligheten som gjør at de utallige varselsignalene fra den medisinske ekspertisen likevel ikke fører til kursendring? Det kanskje mest sentrale, retningsgivende dokument for Oslo-prosessen var «Prosjekt sykehus i hovedstadsområdet» (oktober 2004), utarbeidet av en prosjektgruppe med «medlemmer fra Helsedepartementet, Helse Sør og Helse Øst, med støtte fra McKinsey & Company»: leder var departementsråd Anne Kari Lande Hasle, blant de øvrige deltakerne var Siri Hatlen, Bente Mikkelsen – og Bjørn Erikstein. Av disse er nå bare Erikstein tilbake, i det minste i formelle posisjoner. Han har ved flere anledninger bedyret at han kom til stillingen som OUS-direktør i 2011 med blanke ark. Han synes imidlertid å ha fortrengt at han var med i utformingen av Oslo-prosessens grunnleggende dokumenter. Han begynte å drømme, har han nå bekjent, om et gigantsykehus på Gaustad omkring 2007 da han var direktør i Helse Sør, og han var ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet med ansvar for spesialisthelsetjenesten da han ble OUS-­direktør. Oslo-prosessen har vært drevet frem av et styringsbyråkratisk miljø med liten sans for det åpne ordskiftet, kombinert med en bemerkelsesverdig læringsresistens.

Mangler politisk mandat

Da hovedstadsprosessen passerte Stortinget i 2008, var politikerne, slik Jan Bøhler (A) har tilkjennegitt i til­bakeblikk, ingenlunde klar over rekkevidden av sin tilslutning. Kanskje vil ikke politikerne også denne gang abdisere? Bøhler har selv etterspurt Erikstein-rapportens politiske mandat. Enda skarpere har Harald T. Nesvik, Frp’s parlamentariske leder, uttalt seg: «Styret i Helse Sør-Øst bør umiddelbart punktere luftslottet og utrede realistiske framtidsvisjoner til det beste for pasient­- ene.» (Dagsavisen 23.6.14) Ifølge Helsedirektoratets veileder for sykehusplanlegging skal det i idé­fasen «tenkes bredt for å sikre at alle reelle og alternative utviklingsveier utredes». Så er ikke tilfellet for «Idé­fase OUS-Campus Oslo». Ett alternativ ble i utgangspunktet utelukket i det utredningsmandat OUS-styret ga etter Eriksteins utforming i oktober 2012, og er derfor systematisk fraværende i utredningen: nemlig å fornye og ­modernisere dagens tre hovedlokali­sasjoner med deres institusjonelle egenarter: Radiumhospitalet, Riks­hospitalet og Ullevål, samt å vurdere gjenåpning av Aker som lokalsykehus for Oslo øst. At dette alternativet, som trolig står meget sterkt blant det medisinske personale i OUS, er uutredet, er en alvorlig svekkelse av rapporten som velegnet beslutningsdokument for den videre prosess. En organisk reform- modell som vil forandre for å bevare, ville være mer i pakt med den norske tradisjon – og formodentlig med den blå regjering – enn en sentralistisk, halvsosialistisk planmodell som alt det gamle med jorden jevne vil.

DnR ikke involvert

Det er oppsiktsvekkende at Erikstein lanserer en plan som vil utradere Radiumhospitalet, en i norsk kontekst usedvanlig internasjonal medisinsk merkevare, uten overhodet å utrede en stedlig videreføring på Montebello. I forordet sies det at utredningen «er utført med bred involvering av fagpersonell ved sykehuset». Det gjelder ikke det medisinske personalet ved Radium- hospitalet. For noen dager siden signerte seks seksjonsoverleger, støttet av 116 overleger ved Radiumshospitalet, et opprop til direktør Erikstein, hvor de ber ham gjøre det han har unnlatt å gjøre i sin rapport: «starte en kostnadsvurdering og realitetsbehandling av nytt klinisk bygg». I stedet for Eriksteins midlertidige løsning med å lappe på det kondemnable gamlebygget vil legene med et nytt klinikkbygg skape et komplett, norsk kreftsykehus. Slik vil en få et unikt, onkologisk kompetansesenter med Ullern nye gymnas, rettet mot fremtidens forskere innen biomedisin, en innovasjonsklynge som vil huse Kreftregisteret, et topp moderne bygg for grunnforskning og et moderne stråleterapisenter, med umiddelbar nærhet til et spisskompetansesykehus for kreft. «Jeg ser ingen fordeler med å legge Radiumhospitalet inn i et gigantsykehus,» understreker Johan Einarsson, sjef for Radiumhospitalets forskningsstiftelse. «Radiumhospitalet skal ikke være et volumsykehus,» tilføyer Jan Vincents Johannessen, Radiumhos­pitalets mangeårige direktør: det «bør bygges ut til å ta seg av særtilfellene og forskningen», «et lokomotiv i kampen mot kreft, som hele helse-Norge vil få nytte av». (Kapital, 26.6.14) – At denne internasjonale merkevaren skulle ­kunne risikere å forvitre som følge av en uoversiktlig fusjonsprosess, synes ikke å bekymre Erikstein: «Jeg vil jo tro at omdømmet i stor grad knytter seg til navnet. Coca-Cola produseres jo mange steder i verden, men det er fortsatt Coca-Cola.» (Kapital, 26.6.14)

Gjenåpne Aker??

Hva skal så mere til for å friskmelde hovedstadens sykehus? Ett bidrag vil være en klarere funksjonsdeling mellom Rikshospitalet og Ullevål – det ene som landets fremste spesialsykehus, det andre som et akuttsykehus for hele hovedstadsregionen med tilstedevær­else av alle de kliniske spesialiteter som trengs. I tillegg må Aker Sykehus gjenåpnes som lokalsykehus for Oslo øst. Aker, som var et av landets beste lokalsykehus, ble nedlagt i all hast i første fase av OUS-fusjonen fordi en ut fra sviktende forutsetninger antok en befolkningsnedgang i Groruddalen, og fordi en ville øke pasientbasisen for det nye Ahus. «Historien rundt Aker Sykehus er uforståelig for meg,» sier Frp’s Nesvik: «Nedleggelsen av sykehuset var feil. Det er fortsatt mulig å ta i bruk Aker i langt større grad enn hva som er tilfellet i dag.» Det er egentlig kun én hake ved Nesviks forslag om et modernisert Radiumhospital og et fornyet Aker: Det lar seg ikke forlike med Eriksteins Gaustad-drøm. •