KRONIKK:

Sykehuset Telemark HF har lenge villet legge ned sykehusene på Rjukan og i Kragerø for å spare penger. Saken ville havne på helse­ministerens bord og Høie lovet å sette seg godt inn i saken før noen beslutning ble fattet. 5. juni besluttet han overraskende å legge ned Rjukan sykehus med akuttfunksjoner og døgnsenger, nøyaktig slik det regionale helse­foretaket Helse Sør-Øst ønsket. Hva betyr et løfte for Bent Høie? Vi trodde jo han mente det da både han og verdipartiet Høyre lovet at ingen lokalsykehus skulle nedlegges. Løftebruddet Rjukan sykehus bør være tungt å svelge for alle som trodde at et ord var et ord selv for politikere. Høie har begrunnet nedleggelsen med henvisning til pasientsikkerhet, kvalitet og brukernes mening. Dette er påstander som mangler dokumentasjon og saklige argumenter. Statsråden bygger trolig på det Sykehuset Telemark HF (STHF) har levert. Vi tror nok ministeren mener å ha satt seg grundig inn i «alle sider ved saken», men informasjonen hans må ha vært ensidig og tendensiøs når han så ­bastant hevder at nedleggelse tjener pasient­sikkerhet, kvalitet og bruker­ønsker. Lokalbefolkningen har rett til sikkerhet og god helse­beredskap, det har også de mange hytteturistene i øvre Telemark. Ambulansetjenesten påstås å kunne gi pasientene bedre sikkerhet enn dagens akuttmottak med erfarne anestesileger, indremedisinere, kirurger, kompetente og erfarne sykepleiere støttet av røntgenavdeling og labora­torium med blodbank. Vi vet at Tinnsjøveien, som er hovedveien for å nå akuttsykehus sør i Telemark stenges hver vinter. Det er ofte ikke flyvær for luftambulansen. Sist vinteren varte denne situasjonen i tre uker, og da må bilambulansene kjøre en betydelig omvei som dobler eller tredobler tiden til sykehus. Ambulansetjenesten har dyktige fagfolk, men det er ikke et «rullende sykehus». Et eksempel er den vanlige, viktige og tidskritiske diagnostikken og akutt­behandlingen av hjerneslag som må skje på sykehus. Nedlegging av Rjukan sjukehus pålegger innbyggerne i opptaksområdet et obligatorisk tidstap ved hjerneslag som neppe ville blitt akseptert av byenes innbyggere. Norske sykehus måles på kvalitet ved behandlings­resultat av viktige medisinske tilstander. Rjukan sjukehus topper kvalitets­listen blant sykehusene i Telemark. Også pasienttilfredshet måles som uttrykk for kvalitet, og Rjukan ligger høyere enn Skien. I dokumentasjonen fra STHF hevdes det at brukerne ønsker et styrket sykehus i Nedre Telemark, men utvalget av brukerne som er blitt hørt er skeivt fordi alle er fra Skien-området. Spør man derimot Tinn FFO, Eldrerådet og andre relevante brukere i Tinn, har alle gått klart mot nedleggelse av Rjukan sykehus. Helseministeren vet at det er et lovpålagt krav å innhente uttalelser fra relevante brukere. Prosessen bak STHFs dokumentasjon har vært skandaløst udemokratisk. I gruppen som behandlet organisering av akuttmedisinen i Telemark, satt det én lege fra Rjukan, fem fra Skien og to ledere fra Skien. De var altså sju mot én i Rjukans disfavør. Ikke overraskende ville gruppen at ­Skien måtte få mer ressurser, og ­Rjukan nedlegges. Sentralisering av funksjoner til gigantiske sykehus skal løse det meste, skal vi tro tilhengerne, som vil legge ned lokalsykehus og akutt­beredskapen i distriktene. Det er utelukkende den økonomiske bunnlinjen som teller, ikke kvalitet i diagnostikk, behandling og omsorg. I dette langstrakte landet, der verdiene skapes i hele landet, må vi ta et oppgjør med den udokumenterte troen på at sentralisering løser alle problem. Norge har allerede langt under gjennomsnittet sykehussenger per innbygger sammenliknet med ­andre OECD-land. Beleggsprosenten er skyhøy og uforsvarlig. De store ­spesialiserte sykehusene klarer ikke løse sine pålagte oppgaver på grunn av kapasitetsmangel. Økende svingdørs­politikk, stadig kortere innleggelser, stadig lengre reiseavstander for distriktenes befolkning, og økende reinnleggelser er ikke god pasientbehandling. Nærhet til eget sosialt nettverk, lokalkjente helsearbeidere og tid nok til å utrede ferdig også de enkle helseplagene er god pasientomsorg. Det tilbyr lokalsykehusene. Økonomi trumfer befolkningens interesser, distriktene og rasjonell medisin. Når den snevre bedriftsøkonomiske bunnlinjen trumfer den samfunnsøkonomiske bunnlinjen, vil velferdsstatens institusjoner alltid tape – på papiret. I virkelighetens verden er lokalsykehus, god primærhelsetjeneste der folk bor, sammen med desentralisert skole og gode kommunikasjoner den beste samfunnsøkonomiske investeringen på kort og lang sikt. Lokalsykehusenes fagmiljø er tuftet på tålmodig bygging over svært lang tid. Det tar ikke mange pennestrøkene og kjappe vedtak å rive dem ned. Vi håper Høie har betenkt også ­denne konsekvensen i sin hastige ­beslutning.•