Proletarisering av norske leger

Helsesystemet i USA

Nordmenn vet litt om amerikansk helsevesen, slik som mangel på helseforsikring. Mindre kjent er amerikanske legers posisjon som profesjonelle ­uavhengige næringsdrivende. Praktiserende leger i USA er næringsdrivende i og utenfor sykehus. Det jobbes i selvorganiserende solo- eller gruppepraksis. Avdelingssjefer er frivillige eller deltidsansatte på mindre sykehus mens på større sykehus har man ofte fulltids sjefer. Ledere på de fleste nivå har medisinsk praksis i tillegg til administrative oppgaver. Selv sjefenes inntekt er ofte i liten grad direkte lønn; mye av inntekten kommer fra profesjonell praksis. Mange spesialister betales kun på honorarbasis. Leger er derfor som regel ikke ansatte, men har rettigheter til å behandle pasienter ved sykehus og poliklinisk. Betaler av legen er ikke sykehuset, men forsikringsselskapet og pasienten. Amerikanske leger har egne pasient- og henvisningsnettverk som gjør ­dyktige leger attraktive for syke­husene. Dyktige leger i USA er derfor i en bedre forhandlingsposisjon overfor sykehus ved ressursallokering. Der- som et sykehus ikke tilbyr adekvate betingelser kan legen overføre praksisen til andre institusjoner.

Organisering og arbeidstid

Den amerikanske legen har som regel fleksibel arbeidstid og forholder seg til behovet og ikke en administrativt satt kalender. Vaktsystemer og ferieavvikling er enkelt å administrere når legene selv organiserer dette. Sykehuset stiller krav til spesialistene om å opprettholde adekvat beredskap og å organisere annet nødvendig personnell. Bortsett fra hospitalbaserte leger er det ofte ingen betaling for vaktfunksjoner. Leger som bygger opp sin praksis ­ønsker ekstra vakter for å rekruttere pasienter.

Pasientperspektivet

Amerikaneren er i større grad «kunde» enn pasient. Han/hun står ikke med «luen i hånden» fordi han er så heldig å få behandling. På samme måte som når hun kjøper bil blir behandling kjøpt og betalt av en selv eller av et forsikringsselskap. «Kunden» har derfor visse krav overfor lege, forsikringsselskap og sykehus. Hun har krav på opplysninger om ekspertisen, resultater og informasjon om planlagt behandling. Legen blir en aktivist for å sikre «kunden» best mulig behandling og er personlig ansvarlig for resultatet. «Kunde» forholdet fører til at legen ønsker og har incentiver for å sette pasienten og ikke institusjonen i sentrum. Det norske systemet virker på mange måter motsatt. Legen er sykehusansatt og i større grad ansvarlig overfor arbeidsgiver, noe som øker institusjonenes og minsker den profesjonelles makt.

Legen som «proletar»

Mens det tradisjonelle «proletariatet» eller fabrikk-arbeiderne nå blir profesjonelle, går utviklingen for legene i motsatt retning. «Frie yrker» som tann- leger, advokater og arkitekter har bevart profesjonelle identiteter, med incentiver, frihet og direkte kunde­relatert ansvar og dermed over egen suksess. Det samme gjelder leger i privat sektor. Denne er begrenset og omfatter i liten grad de mest utford­rende spesialitetene. Dessuten er ­privat praksis kontrollert av offenlige rammebetingelser. Resultatet er at myndighetene i økende grad betrakter den ansatte lege som en arbeider og ikke som en essensiell ressurs som må brukes på effektiv måte. Jeg er selv i den heldige situasjon å være ved en avdeling med høy grad av individuell og profesjonell frihet. At norsk toppkvalifisert medisinsk ekspertise underkastes autoritære for ikke å si «stalinistiske» styringssystemer er en katastrofe. Norske leger rekrutteres blant landets smarteste og må få bevare sin profesjonalitet og «kundene» etablert rett til individuelle valg slik det velges bilmerke, samboer eller tannlege. Offentlige myndigheter bør fjernes fra en eller flere sider av det medisinske bord og rollen begrenses til kontrollfunksjoner og sikring av folks adgang til god service uten ­unødvendig ventetid. I den aktuelle konflikten mellom arbeidsgiver og Legeforeningen viser arbeidsgiversiden at den i enda større grad ønsker å behandle legene som «proletarer» ved sentral detaljstyring istedenfor å lage fleksible ordninger og bedre utnyttelse av høykvalifisert arbeidskraft; Den samme fremgangsmåten ble nylig brukt uten hell overfor lærerne, og vil neppe ha en positiv effekt på frustrerte leger. •