Faglighet under press?

Det gjør inntrykk å møte kollegaer som føler seg fremmedgjort i forhold til endringsprosesser og disponering av økonomi og ressurser. Det er et signal om at vi tidvis ikke lykkes i å skape medvirkning og åpenhet.

Stig A. Slørdahl

Bryter vi dette ned på helseregioner ser vi likevel at det kan være betyd- elige forskjeller og det gir grunnlag for å etterprøve praksis slik at vi bruker ressursene riktig.

Effektiv ressursbruk er nødvendig hvis vi skal innfri høye faglige mål. Vi må sette oss mål om å være best på gode pasientforløp, best på logistikk, best på tverrfaglig samarbeid, best på samhandling med primærhelsetjen­esten, best på å fjerne unødvendig og utdatert behandling, best på erfaringsoverføring fra andre land og best på å implementere ny kunnskap.

Jeg tror ikke vi vil lykkes med samfunnsoppdraget vårt uten en vekt­legging av fag og faglighet. Nylig besøkte jeg sykehusene og institusjoner i Helse Midt-Norge. Hovedinntrykket var ansatte med et glødende engasjement for pasientene og faget. Jeg fikk høre mange historier om endringer som bidro til bedre pasientforløp og pasientbehandling – og en vilje til fortsatt innsats for å bedre tjenestene. Det illustrerer at vi som ledere aldri må glemme at den viktigste kapitalen vi har i helsetjenesten, er de ansatte.

Det gjør inntrykk å møte kollegaer som føler seg fremmedgjort i forhold til endringsprosesser og disponering av økonomi og ressurser. Det er et signal om at vi tidvis ikke lykkes i å skape medvirkning og åpenhet. Jeg tror at de fleste ser at helsetjenesten må forvaltes innenfor de økonomiske rammene som er tildelt. Men det vil være naivt å tro at vi til enhver tid vil være enige om de valg og prioriteringer som må ­gjøres. Det viktige er å få fram argumentene og konsekvensene i forkant av beslutninger slik at de blir best ­mulig.

Kravet om endring og forventningene til å finne nye løsninger for helsetjen­esten kommer ikke til å avta. Velferdsordninger er under press i mange land og behovet for å finne nye løsninger for å sikre økonomisk bærekraft kan oppleves som utfordrende for helsepersonell. Slik tror jeg også at norske helsemedarbeidere opplever det, selv om vi som ett av verdens rikeste land i følge OECD bruker store ressurser på helse både absolutt og i forhold til brutto nasjonalprodukt.

Et annet perspektiv er en helsetjen­este befolket av kunnskapsrike og ­engasjerte fagpersoner som ser muligheter. Utfordringen til oss som helse­ledere er å skape motivasjon og sørge for at fagmiljøene tar eierskap til endringene og forbedringsarbeidet. Mulighetsrommet skapes av ny viten, ny teknologi og evnen vår til å forvalte økonomiske ressurser langsiktig.

Det er lett å bli enig om at det er behov for å styrke enkelte fagområder. Vi har et ansvar for å sikre rekruttering og beholde ansatte. Oppgradering og fornying av bygninger og utstyr er nødvendig. Vi ønsker å ta i bruk nye avanserte legemidler og vi trenger IKT-systemer for å samhandle godt for å gi pasienten en effektiv og kunnskapsbasert helsetjeneste. Oppgavene er mange og vil kreve nytenkning.

Så skal jeg ikke underslå at det også i Norge finnes krav om endringer som er motivert ut fra samfunnets behov. Helse er et område som ligger politikk­nært og det vil stadig stilles spørsmål ved om vi utnytter ressursene rett og om for eksempel private aktører kan levere enkelte tjenester mer effektivt. Det er vel heller ikke åpenbart at vi alltid har klart å finne de løsningene som best ivaretar pasientens perspektiv. Slik sett står helsetjen­esten under press fra mange kanter.

Det er få – om noen – som vil være uenig når helseministeren snakker om å bygge pasientens ­helsetjeneste. Som leger og helsearbeidere, må vi imidlertid også ha med oss det samfunnsmedisinske perspektivet og se helheten. I tråd med det vi lærer studentene våre, må vil ha både pasientens og pasient­enes helsetjeneste for øye.

Uansett hvordan vi rigger helsetjen­esten så vil vi måtte gjøre prioriteringer og valg. Det møter vi i den kliniske hverdagen når det gjelder for eksempel bruk av antibiotika. Vi møter det i vurderingen av hastegrad og hva som er medisinsk forsvarlig behandlingsfrist. Vi møter det når vi vektlegger fagområder når forskningsmidler fordeles.

Vi møter det i vurderingen av nye behandlingsmetoder eller nye legemidler – og om og når disse kan introduseres hos oss. Eksemplene er mange, men fellesnevneren er at prioriteringer krever høy faglig integritet og faglig tyngde. Jeg mener dette gjelder i høyeste grad også når det gjelder forvaltning av økonomi og ressursbruk på vegne av fellesskapet.

Jeg tror vi har grunn til å være stolte over en rekke tiltak og nye løsninger som er gjennomført i spesialist­helsetjenesten de siste årene. Det har bidratt til å utvikle og forbedre behandlings­tilbudene og den pasientopplevde kvaliteten. Utfordringen blir at opp­levelsen av å være under press for endringer ikke blir ­mindre med de faglige ambisjonene vi har for å gi ­pasienten en enda bedre helsetjeneste. •