Helseorganismens helbred

Liggetid for psykiske lidelser var 3,2 dager i Norge (2010). I OECD var gjennomsnittet 29,5 dager. «Det er gledelig at produktiviteten bedres» Helsedirektør Bjørn Guldvog til Dagens Medisin om utviklingen i psykisk helsevern (2015) «Every system is perfectly designed to give the result it gets» Paul Batalden

Av Christian Grimsgaard, nestleder i Overlegeforeningen

Helsevesenet kan forstås som en levende organisme. Fra tid til annen dukker det opp sykdomstegn. I sommer ble en avdelingsleder avsatt etter varsling om sviktende pasientbehandling ved sengeinnskrenkning. Rett før Overlegen gikk i trykken kom nyheten om at vi i mitt eget sykehus ikke håndterte pasienter med akutt hode­pine som vi burde. Eksemplene er mange. Men det stilles da også store forventninger til leveransen; hver ­enkelt pasient skal gis førsteklasses omsorg og behandling. Samtidig skal det leveres fagutvikling og forskning i verdensklasse. Naturligvis innen oppsatt kapasitet og budsjett. Er symptom­ene uttrykk for uskyldige episoder med snue, eller er det noe alvorlig galt fatt med selve vesenet?

I dag er spesialisthelsetjenesten mål- og resultatstyrt gjennom en bestillerutfører modell. I oppdragsdokumenter gis de ulike delene av organismen beskjed om hvilke krav som skal nås i perioden. Et visst antall DRG poeng skal produseres. Ventetidene skal ikke overstige 60 dager og andelen fristbrudd skal være nær null. En viss andel av budsjettene skal avsettes til forskning. Lovens krav om god og omsorgsfull behandling inngår ikke i selve bestillingen, men legges formod­entlig til grunn. Likeledes målet om fagutvikling og førsteklasses forskning.

Men kvalitet er ingen enkel bestilling. Våre medisinske fag- eller forskningsdirektører har naturligvis ingen mulighet til å ha noen som helst oversikt over alle bevegelsene og alle de ulike aspekter ved god pasientbehandling, fagutvikling og forskning i sykehus. Målene må nås ved å lede og motivere de mange tusen som i det daglige utgjør den samlede organismen. For det er i møtet mellom pasient og behandler mening oppstår. Her skal god og omsorgsfull behandling leveres. Erfaringer fra disse møtene og pasientforløpene danner basis i kunnskapsgrunnlaget til klinikeren. På arbeidsplassen, i ulike internasjonale tids­skrift og fagfora utveksles erfaringer og brytes mot hverandre og forsknings- kunnskap. I denne brytningen videreformidles erfaringer, og ny kunnskap blir til.

Fagdirektørens (og øvrig overordn­ede ledelses) rolle må vel da være å legge til rette for god fagutøvelse, ikke å bestille et forhåndsdefinert produkt. Men systemet er uegnet for dette samspillet. 10 000 DRG eller 1000 publikasjonspoeng i bestilling, hva slags? Gode eller dårlige? Lindring og omsorg eller harde endepunkt? Skal vi prioritere kunnskapsoverføring til de som skal ta stafettpinnen ved neste veksling? Eller makse output i denne runden. Hvor tidlig skal vi presse kommunen eller DPSet til å ta over? Hvor langt skal strekke oss for å dekke pasientens behov? Hvor lav terskel skal vi ha for å utrede akutt hodepine? Hvordan skal ventelistene håndteres? Øke forløps­tidene for å få ned antall ventende og registrert ventetid? Eller enda mer kreative løsninger?

Dagens organisering er sårbar for ledere som i for sterk grad lever seg inn i systemets ensidige innbakte logikk. Det egentlige målet og innholdet i tjenestene passer dårlig inn i Excel arkene, og etterspørres for sjelden i styringslinja. I regnearket er en inn­leggelse bare en innleggelse, og alle DRG poeng like. Pasientbehandling og fag kan bli sjetonger i et spill for å nå systemets mål, og hverdagen med overbelegg og klagemål fra pasienter og ansatt uvedkommende forstyrrelser. Hvis systemet hadde vært i nærheten av perfekt designet kunne kanskje en slik systemtro tilnærming hatt noe for seg. Men logikken er grovt utmeislet uten farge og dybde. Og når man skuer enkelte sykehusledere på deres fest­taler om produksjonen fortoner hele virksomheten seg like fattigslig som finansnæringen.

Så grått er det heldigvis ikke ute i møtene mellom pasient og behandler. Ansatte har valgt å jobbe med pasienter og fag av egen interesse. Jeg kjenner ingen som lar seg begeistre av eller er drevet av ønske om å produsere for Excel-kolonnistene. Derfor utkjempes det utallige glødende kamper hver eneste dag i helse-norge, for pasienter, og for fag. For kapasitet til å ferdig­behandle psykisk lidende, og for å ivareta pasienter med akutt innsett­ende hodepine på best mulig måte. Men oppover i styringslinjas korri­dorer er det en nummen fred. Alt ­fungerer tilsynelatende alt såre vel, og hvert lag som en Goretex membran som holder verdikonflikter og problemer nede og ute. Glimtvis bryter de gjennom til overflaten, og da i form av avisoppslag om svikt.

Jeg er redd for at gløden i helseves­enet ikke er uutømmelig. Det står ikke så godt til med selve vesenet. Innretningen sliter på organismen. Som gradvis tappes for det aller viktigste av det livgivende; ansattes engasjement, eierskap og fremtidstro. Please heed the call. •