Løsninger skal ikke tres ned over hodet på ansatte

Utgangspunktet for at årets oppgjør gikk til streik var Spekters ensidige nytolking av inngåtte avtaler, til egen gunst. De har snudd opp-ned på måten arbeidstid planlegges på. For Legeforeningen var dette en alvorlig trussel mot det kollektive vernet av arbeidstid og et nytt forsøk på å svekke vår innflytelse og medbestemmelse. Vår motstand var overtydelig før og under forhandlingene. Spekter var ikke til å rokke. Brudd i forhandlinger og null resultat i mekling ga det eneste logiske og nødvendige utfall for en ansvarlig fagforening: Streik. Dessverre.

Jeg spurte, og spør meg fortsatt: Vurderte Spekter, RHF- direktørene og HF-direktørene omkostningene, i vid forstand, med å skulle stå så steilt på sin nye avtaletolkning? En tolkning som oppfattes som et forsøk på fagforenings­knusing. Jeg mener de må ha bommet på noe vesentlig, nemlig risikoen for å få en nærmest samlet arbeidstakergruppe mot seg.

Motparten utfordret, provoserte, og fikk svar. Slett ikke bare fra legene og Akademikerne. Streiken ga en bred mobilisering, et sterkt samhold og viktig støtte på hele arbeids­takersiden i Norge, langt videre enn Akademikerne. Bruddet åpnet sluser for noe som hadde demmet seg opp over lang tid i mange sektorer: Motstanden mot den importerte overstyringskulturen veltet frem.

Tusen takk til alle, både innad i Akademikerne-fellesskapet og i alle de andre fagforeninger og organisasjoner i Norge og Norden som sto opp! Norsk Sykepleierforbund, Fagforbundet, Unio, Parat, Delta, Norsk Radiografforbund, Politiets Fellesforbund, Farmaceutene, nordiske akademikerforeninger og mange flere. Her har vi forent våre krefter og har mye å bygge videre på.

Misnøyen, mistilliten og sinnet ligger der ute. Uansett om streiken ender med et forhandlingsresultat eller lønns­nemnd. Dette er utgangspunktet når veien videre mellom partene skal bygges. Veivalg på arbeidsgiversiden, med RHF-direktørene i spissen, vil avgjøre om ruten fremover blir brattere og mer humpete, eller om vi kommer på sporet igjen av den norske modellen og et reelt samarbeidsforhold. Der de ansatte og våre organisasjoner har den innflytelse, medvirkning og medbestemmelse som vi skal ha. Dette er en forutsetning for å finne gode løsninger på konkrete ut­fordringer, der begge parters interesser blir ivaretatt på en hensiktsmessig måte. Løsninger skal ikke tres nedover hodet på ansatte. •