De som ikke stiller til valg

Valgene dreier seg ikke bare om politiske program og kursendringer. Demokratiets helbred hviler på at makten fra tid til annen skifter eiere. Ikke alle stiller til valg.

Familiens valgaften ble preget av at vi heiet på hvert vårt lag. Med skiftende mandatfordeling byttet opplevelse av triumf og tragedie mellom ektefellene. Barna fulgte våkent med i stemningsskiftene. Da utfallet etterhvert sto klarere frem, henfalt den ene til tungsinn. Triumfatoren måtte slå inn på et trøstende spor – for å bevare familieidyllen. Men det er en tenåring som forløser konflikten. Ved å påpeke at det ikke er helt sikkert at verden går under; vi har jo klart oss nogen lunde de siste 4 årene.

Og han har naturligvis rett. Verken verden eller velferdsstaten står eller faller med det ene eller andre alternativet i en periode. Pluss-minus en ­prosent av budsjettet snur ikke Norge opp-ned. Tyngdepunktet i begge ­blokkene er jo styringspartiene. De finner gjerne sammen i stort. På mange områder fører vekslende regjeringer politikk langs de samme hovedlinjer.

Demokratiets relative suksess er ikke representasjonsprinsippet alene. Det er like viktig at makten fra tid til annen skifter hender. Både posisjon og opposisjon disiplineres. Med utlufting av regjeringskontorene inntar nye krefter taburettene, og kan utfordre det etablerte, også i embetsverket. Maktnettverk brytes opp, og nye allianser inngås. De som må oppgi posisjoner blir plassert på benken for en tid, med et annet utsyn. De vil gjøre seg nye erkjennelser. Vekslingen mellom posisjon og opposisjon bidrar til utvikling og dynamikk, og begrenser den ellers uavvendelige maktkorrupsjonen. Forutsetningen er naturligvis at makt følger posisjonene, og da tilfaller den som velges. Balansen mellom ­embetsverket og politikernes innflyt­else vil variere, og det bør være nettopp en balanse. Gis politikernes innfall for stor plass vil styringen kunne oppleves vaklende og uforutsigbar. Tipper balansen til det motsatte ytterpunkt reduseres velgernes innflytelse, og det demokratiske prinsippet svekkes. Statsrådenes personlige egenskaper og kunnskap er gjerne avgjørende.

Organiseringen av den underliggende virksomheten spiller også inn. Armlengdesavstand konstruksjoner ­svekker den politiske innflytelsen. Helsevesenet er nok det tydelige ­eksempelet. Her er avgjørelser, også av politisk art, flyttet ut av det politiske rommet, til de regionale helseforetakene. Toppledelsen her sitter ikke på valg, og byttes heller ikke ut år om annet. Den skal innrette seg etter departemental styring og politiske avgjørelser. Men i praksis er politikkutformingen ganske avhengig av premisser som leveres nettopp fra det regionale ­leddet. Som i mange prosesser blir sittende med bukta og begge endene.

Manglende utskifting i posisjonene svekker kontrollmekanismene og ­dynamikken. I mange av landets foretak nærmer ledelsen seg to ti-år i ­stolen. Ledelsens selvsikkerhet øker under fraværet av trusler. Kritikk og korreks avfeies. Makten brer om seg. Sten på sten bygges nettverk som ­sikrer dominans, kontroll og stabilitet.

Ved forrige valg vant Bent Høie tilslutning med sitt forsett om å røske opp i strukturene. I et forrykende tilløp ble han heiet frem av en tilhengerskare som hadde sett seg lei på maktarroganse og skjulte nettverk. Men det skuslet ut i intet. Om momentet var for lite, om forsettet sviktet under ferden, eller om han ble kuet av embetsverket, er det vanskelig å si sikkert. Uansett kan ­lederne i de regionale helseforetakene puste ut, og rolig gjenoppta deres regel­- messige vandring i departementets korridorer og irrganger.

Ved årets valg var den reelle kampen om innretningen lagt bort. Helsevesenets nessekonger er tryggere enn noen gang tidligere. Under de store styringspartienes vern kan ledere – som tiltrådte i 50-års alder – rolig planlegge en virketid frem til pensjonsalder. De har særskilte privilegier og stiller ikke til valg. Med sentrale styreverv i årene etter, trygt plassert i sektorens adelskap. Årets helse-valg sto om en styrket eller svekket finansiering av sektoren. Og om hvem som skulle inneha makten som gjenstår i de politiske embetene. Livet går videre langs det samme – etter mitt skjønn usunne – sporet i fire nye år.

Verv: Christian Grimsgaard er valgt som konserntillitsvalgt i Helse Sør-Øst. •