Erna – nå må helse prioriteres høyere!

Helseforetaksmodellens butikktenkning og for knappe ressurser øker faren for at den offentlige helsetjenesten kveles innenfra. Erna må ta grep.

En sommer for få år siden var jeg på tur opp mot en fjelltopp i et middel- havsland. Jeg feilberegnet lengden, stigningen, heten, og behovet for væske­- inntak. Jeg hadde ikke nok drikke med meg og ble skikkelig slakk i draget. En gruppe forventningsfulle gåsegribber begynte å sirkle over meg. De skjønte at karen der nede var i alvorlige vansker.

Norsk helsetjeneste er stadig på vei oppover, drevet av ny kunnskap, nye muligheter og stadig flere pasient­rettigheter, krav og forventinger. Alt skal løses innenfor rammen, som er for trang. Myndighetene, i hvert fall politisk ledelse, synes mest opptatt av å fortelle hvor mye bedre det går. Men alt og alle presses. Sakte men sikkert opplever vi at kranene er blitt skrudd til. Nødvendige ressurser har uteblitt. Nå er det blitt for stramt. Klinisk drift er en salderingspost. Symptomene er mange, som tydeligere todeling av helsevesenet, uhensiktsmessige eller for trange sykehus, tøffe arbeidsbelastninger som truer den daglige kvaliteten vi skal levere, og frustrerte ansatte som ser etter alternative arbeidsplasser til den offentlige.

Alle er tilsynelatende enige om at helsetjenesten trenger mer penger. Men lite har skjedd. Hva kan vi for­vente oss nå med ny regjering? Har luftige valgløfter og signaler noen ­verdi? Skal helse som samfunnsområde endelig prioriteres høyere?

Det parlamentariske grunnlaget for en ny regjering er svekket, og Erna skal manøvrere og balansere mange ulike behov, uansett hvordan regjeringen settes sammen. Hun må lytte til sitt relativt skjøre parlamentariske grunnlag. Hvis hun vil beholde makten over tid, gjør hun klokt i å også ta hensyn til signaler fra folket som ga noen opposisjonspartier økt tilslutning. Og hun må ta grep som vil monne for de mange trofaste sliterne som hver dag møter pasientene og som over tid har sagt fra.

Vi må kunne ha forventninger.

Vi trenger en forpliktende regjerings­- plattform med satsing på helse. I statsbudsjettene må Helse- og omsorgs­departementet gå fra å være en taper til å bli en vinner.

Regjeringen må åpenbart gjøre noe med finansieringsordningen for nybygg. Den må endres helt eller justeres vesentlig, ikke bare kosmetisk. Dagens ordning med mangeårige krav om over­- skudd for å bygge opp kapital er ut­mattende for både ansatte og mange ledere og rammer pasienttilbud. Vi ser mange eksempler på at økonomi er en alt for sentral driver for store og små prosjekter, med skandaler i kjølvannet. Mange forslag er kommet til forbedr- inger. Noen er omfattende, som forslag til en ny nasjonal plan tilsvarende ­Nasjonal transportplan. Andre er ­enklere, som for eksempel avdrags­frihet i de kritiske årene etter at ­nybygg står ferdig.

Vi trenger også en mye bedre tilrettelegging for klinikerne i hverdagen. Økte investeringer i utstyr og et markant nasjonalt løft på IKT vil ta bort kjepper i hjulene som stjeler pasienttid og øke effektiviteten.

Vi som jobber i sykehus vil både ha og ta ansvar. Vi vil jobbe effektivt, og vi trenger tillit uten overveldende kontrollregimer. Vi er klar over de demografiske endringene som kommer, om oljepengenes fremtid, at hoder og ­hender vil bli mangelvare. Og vi vet at penger løser ikke alt. Men akkurat nå er tiden moden for å etterspørre en større del av kaken. Vi trenger drahjelp forbi et kritisk punkt i oppoverbakken.

Tilbake til fjellturen min: I tide fikk jeg ekstra drikke av en barmhjertig samaritan som plutselig dukket opp. Gribbene forsvant, og jeg kunne fortsette turen mot målet. Så nå Erna, vi krever handling! •