Hva påvirket ventetider for helsetjenester?

Ventelister og lange ventetider til behandling er velkjente problem i de fleste OECD-land. Det er kø og ventetider til stort sett alle typer av behandling, det være seg time hos fastlege, poliklinikk, elektiv kirurgi, kreftbehandling eller akuttbehandling.

I følge en studie fra OECD er vente­tidene for elektiv behandling så lange at de skaper politisk oppmerksomhet og misnøye i over halvparten av OECD-landene [1]. Ventetidene er imidlertid blitt betraktelig redusert i mange land de siste årene.

Ventelister og lange ventetider for elektiv behandling mest vanlig i land som kombinerer offentlig helseforsikring med lave egenandeler for pasient­ene samt kapasitetsbegrensninger [1]. De nordiske landene er eksempel på slike land. I land med sosialforsikring og fritt behandlingsvalg er lange ventetidene for elektiv behandling typisk et mindre problem [1]. Belgia og Nederland er eksempel på land med sosialforsikring og fritt behandlingsvalg. Land som ikke har ventetider tenderer til å bruke mer penger på helse samt har høyere sykehuskapasitet (gjerne målt som antall sykehussenger til­gjengelig for akutt behandling), [2].

Ventelister og lange ventetider oppstår når det er ubalanse mellom behov (eller etterspørsel) for helsetjenester og tilbudet som er tilgjengelig. En aldrende befolkning og en rivende teknologisk utvikling som utvider de medisinske grensene bidrar til økt behov for helsetjenester. Det samme gjør lav egenbetaling. Legen rolle er også viktig. Legen er jo ofte den som bestemmer om en pasients ønske for helseforbedring (eksempelvis mindre smerte/ økt funksjonalitet) transformeres til etterspørsel etter helsetjen­ester.

Politiske reformer kan også påvirke etterspørselen. Et eksempel kan være innføring av maksimale ventetids­garantier som vrir ventetidene fra dem med lav prioritet til pasienter med høy prioritet gjennom at pasienter med lav ­prioritet også får behandling innen de maksimale ventetidene som er satt.

Tilbudet av helsetjenester er bestemt av ressursene felleskapet stiller til rådighet, det private tilbudet samt hvor produktive tilbyderne av helsetjenestene er, dvs. hvor mange behandlinger som gis for de ressurser som er tilgjengelige.

Flere ressurser gir (typisk) større tilbud, og produktivitet avhenger av ­finansieringsmåte. Spesielt har inn­føring av aktivitetsbasert finansiering (ISF) basert på diagnosegrupper (DRG) bidratt til å øke sykehusenes produk­tivitet [3,4]. Flere studier indikerer at det er feedback-effekter fra ventetider til sykehusenes produktivitet: Hvis ventetiden er lav påvirkes produktiviteten negativt, da eksempelvis operasjonssaler ikke blir utnyttet maksimalt [5]. På den annen side kan lange ventetider føre til lavere produktivitet gjennom økte administrasjonskost­nader knyttet til ventelistene [6,7]. En undersøkelse fra England indikerer at det ikke er kostnadsbesparende med ventetider over tre måneder, mens en undersøkelse fra Belgia – et land med korte ventetider – indikerer at sykehus med relativt høye ventetider har lavere kostnader [8].

Det er også feedback-effekter fra ventetider til etterspørselen etter ­helsetjenester. Lange ventetider i det offentlige kan gi økt etterspørsel etter privat behandling, og pasienter kan velge å gå ut av køen. Hvor stor denne effekten er varierer imidlertid mellom land. I England indikerer undersøk­elser at etterspørselen etter helse­tjenester er lite påvirket av lengden på ventetiden: En 10% økning i ventetid gir en nedgang i etterspørselen på omtrent 2%. En undersøkelse fra ­Australia (New South Wales) indikerer derimot at etterspørselen påvirkes mye alt etter hva lang ventetiden er: En økning i ventetiden på 10% reduserer etterspørselen etter helsetjenester med 17% [9]. De ulike resultatene kan muligens forklares med at privat sektor har større innflytelse i Australia (enn i England) slik at økt offentlig ventetid fører til en større etterspørsel etter helsetjenester tilbudt av privat sektor.

Politiske misnøye med lange vente­tider har gitt opphav til ulike reformer, iverksatt for å redusere ventetidene. Effektene av disse reformene er oppsummert i en nylig publisert bok fra OECD [1]. I følge gjennomgangen er ventetidsgarantier det mest vanlige, og det mest effektive virkemidlet, for å redusere ventetider. Men god effekt oppnås bare når brudd på ventetids­garantien får konsekvenser enten gjennom at tilbyderne av helsetjenestene blir holdt ansvarlig for ventetidsbrudd, eller at pasientene får velge mellom alternative tilbydere. Økte (midlertidige) bevilgninger derimot er et virkemiddel som ikke nødvendigvis gir reduserte ventetider. Det typiske mønsteret som oppstår er en midlertidig nedgang i ventetidene før ventetidene igjen øker til nivået før bevilgningene ble gitt. På samme måte har ikke innføring av aktivitetsbasert finansiering gitt nedganger i ventetider. Men, denne typen finansiering har vært viktig i den forstand at det har lagt til rette for fritt valg og bruk av konkurranse [1].

Diskusjonen over indikerer at både forhold på tilbuds- og etterspørsels­siden påvirket ventetider, og at det er et komplekst samspillet mellom disse. Politisk misnøye med lange ventetider har ført til en rekke reformer og tiltak. Det mest lovende tiltaket i så henseende virker å være innføring av ventetids­garantier kombinert med sanksjoner, og innføring av fritt valg og konkurranse. Selv om ventetidene i mange tilfeller er betraktelig redusert de siste årene er fremdeles ventetidene lange nok til å skape politisk misnøye i mange OECD-land. •